På to dager har jeg klart å bli rundlurt av selgere og taxisjåfører i Delhi, og sannsynligvis tråkket over diverse kodekser for kvinner...fordi rundt meg ser jeg nesten kun menn. Og de ser meg.. Duverden som de glaner..de prøver ikke være diskret engang.
Jaja, ut av byen og opp i fjellene tenker jeg! Jo før jo heller..og trangen for å komme ut av byen og det overdådige hotellet er overveldende.
Neste stop; Dharamsala! Og før det..en hel del andre stopp. Det er to måter å reise nordover.
Jaja, ut av byen og opp i fjellene tenker jeg! Jo før jo heller..og trangen for å komme ut av byen og det overdådige hotellet er overveldende.
Neste stop; Dharamsala! Og før det..en hel del andre stopp. Det er to måter å reise nordover.
Med fly; som er den lettvinte og mest effektive. Eller
Tog: som er litt av et eventyr.
For å ta en lang historie så kort som mulig skal jeg prøve å begrense meg. Ha likevel i bakhodet at jeg er nordlenning med maaange ord på hjertet. Og her har jeg INGEN å dele dem med! <--akkurat dette tema skal jeg heller komme tilbake til.
Første tog: Delhi old station - Patankhot. Avreise 2245 - ankomst 0820 (dvs 0905 på indisk.)
Jeg hadde bestilt sovealkove for å sove meg helt frem til endestasjonen. Trodde jeg. Det var riktignok ypperste klasse (på indisk), men søvn var heller begrenset mengde og kvalitet. Jeg har prøvd å legge fra meg min kvalmende forvenning til komfort og luksus, og møter stort sett opp med åpent sinn på min ferd her sørøst. Sovealkoven var ikke så hakkende gale, det kunne vært mye værre. Slik som alle de andre reisende fra 2.klasse og dårligere. Det er jammen komfortabelt å være bleik, rik og velfødd..
Jeg korret meg til (la på sengetøy og la meg til å sove) og vi suste klunkende, vuggende og skranglende inn i den Indiske natten. Jeg våknet tidvis av lyder, stopp og rumling underveis, men de gangene jeg hadde trøbbel med å sovne igjen var da jeg med jevne mellomrom våknet av en uutholdelig stank av god gammeldags mainnskjit. Æ kunne nesten smake den! Herrlighet, æ veit ikkje ka vi kjørte forbi fordi jeg hadde ikke vindu. Kanskje like greit.
Dr.professor-amorøsindier lot ikke det hindre han i kurtiseringen, kanskje fordi han tenkte at dette var en easy match for han som tross alt var professor! Han tilbydde seg å møte meg i Dharamsala, han måtte bare noen timer i bryllupet til vennen sin først. Som et minimum måtte jeg komme og besøke hans residens i New Delhi når jeg kom tilbake. Det måtte jeg love på tro og ære. Jeg fikk en følelse av at et sted i verden er det ei veldig heldig jente som får gifte seg med denne mannen, fordi det var en varm person med et godt smil og veldig snille øyne.
Jeg lovde ingenting. Jeg klarte tilogmed å avverge at vi tok et bilde sammen (det føltes så feil, og jeg har bestemt meg for å følge magefølelsen). Så alt jeg etterlot til dr.amorøsinder var et vanvittig bra rykte om min norske kjæreste, et håndtrykk som takk for all vennlighet og et indre ønske om at han finner ei snill jente et sted.
Ohoi videre på tog #2! Som jeg trodde skulle ta 2-3 timer. På indisk blir det 6 timer. Det skjønte jeg på time 4. Heldigvis satt jeg sammen med en utrolig flott indisk familie på seks, hvor moren var på min alder og eldste datter på 17 kunne ok engelsk. De var utrolig hyggelig - sånn på ordentlig uten noen baktanker - og på tradisjons vis tilbydde dem god mat, drikke og generell vennlighet. Vi snakket om alt fra den norske kongfamilie til oppskrifter og korte kjoler. 17 år gamle Depika var tydelig opptatt av korte kjoler og om jeg hadde bilder av meg i kort kjole, fordi det syns hun var så vakkert. Kanskje var dette spesielt for henne fordi hun fortalte at det kan hun aldri ha på seg. Hun lurte også på om jeg ikke hadde lov til å gre håret mitt... Klar tilbakemelding. 😅
Togturen var interessant i seg selv. Det gikk veldig (!) sakte og kreket seg gjennom landskapet, bølget seg langs elver og naturen ble mer og mer preget av at vi nærmer oss Himalaya-massivet.
Kuer blir tatt godt vare på, og de er over alt.
Tog: som er litt av et eventyr.
For å ta en lang historie så kort som mulig skal jeg prøve å begrense meg. Ha likevel i bakhodet at jeg er nordlenning med maaange ord på hjertet. Og her har jeg INGEN å dele dem med! <--akkurat dette tema skal jeg heller komme tilbake til.
Første tog: Delhi old station - Patankhot. Avreise 2245 - ankomst 0820 (dvs 0905 på indisk.)Jeg hadde bestilt sovealkove for å sove meg helt frem til endestasjonen. Trodde jeg. Det var riktignok ypperste klasse (på indisk), men søvn var heller begrenset mengde og kvalitet. Jeg har prøvd å legge fra meg min kvalmende forvenning til komfort og luksus, og møter stort sett opp med åpent sinn på min ferd her sørøst. Sovealkoven var ikke så hakkende gale, det kunne vært mye værre. Slik som alle de andre reisende fra 2.klasse og dårligere. Det er jammen komfortabelt å være bleik, rik og velfødd..
Jeg korret meg til (la på sengetøy og la meg til å sove) og vi suste klunkende, vuggende og skranglende inn i den Indiske natten. Jeg våknet tidvis av lyder, stopp og rumling underveis, men de gangene jeg hadde trøbbel med å sovne igjen var da jeg med jevne mellomrom våknet av en uutholdelig stank av god gammeldags mainnskjit. Æ kunne nesten smake den! Herrlighet, æ veit ikkje ka vi kjørte forbi fordi jeg hadde ikke vindu. Kanskje like greit.
Jeg har tydeligvis sovet, for jeg våknet ca en time før ankomst endestasjon, og når jeg dro gardinen (jepp, det som skilte meg fra nabokøyene var en gardin) til siden såg jeg rett på to armerte menn i turbaner, som delte seng med rifla si. Da var det min tur til å glane udiskrét, og tydeligvis så intenst at fyren våknet og kikket rett i svartøyet mitt. Blikket han sa meg at jeg burde nok passe mine egne saker.. Og jeg kan ikke annet enn å adlyde folk med våpen.. jeg velger å tro at de passet på meg..
Vel Vel fremme på stasjonen i Pathankot var det to velkledde menn som passerte meg der jeg stod og knotet med bagasje, sekk og somling. I neste øyeblikk kom han ene tilbake for å hjelpe meg med bagasjen. "Så utrolig hyggelige disse inderne er!" Tenkte jeg. Lite visste jeg at han allerede var godt inne i planleggingen av bryllupet vårt.. Med perlehvit rad og stjerner i øynene hjalp han meg villig vekk, mens hans reiseselskap (en kompis og offiser i Delhi Army) var litt mer nonchalant til oppstyret. Dr.professor som hadde lagt sin elsk på meg var så overvettes hjelpsom at jeg ble litt nordisk beklemt av heile situasjonen. Jeg fikk hjelp til å kjøpe ny billett - faktisk var det han som kjøpte meg ny billett og skulle ikke ha noe for den - og fulgte meg helt inn på nest tog. Underveis fikk jeg hele historien om hvor han var professor bla bla, og selv måtte jeg skryte på meg en kjekk og snill kjæreste hjemme i Norge. Denne kjæresten min er tydeligvis en bra og snill mann som lar meg reise alene helt til India, ifølge profssoren. Det tenkte jeg også - så jeg gleder meg skikkelig til å møte denne mannen! Any takers?
Dr.professor-amorøsindier lot ikke det hindre han i kurtiseringen, kanskje fordi han tenkte at dette var en easy match for han som tross alt var professor! Han tilbydde seg å møte meg i Dharamsala, han måtte bare noen timer i bryllupet til vennen sin først. Som et minimum måtte jeg komme og besøke hans residens i New Delhi når jeg kom tilbake. Det måtte jeg love på tro og ære. Jeg fikk en følelse av at et sted i verden er det ei veldig heldig jente som får gifte seg med denne mannen, fordi det var en varm person med et godt smil og veldig snille øyne.
Jeg lovde ingenting. Jeg klarte tilogmed å avverge at vi tok et bilde sammen (det føltes så feil, og jeg har bestemt meg for å følge magefølelsen). Så alt jeg etterlot til dr.amorøsinder var et vanvittig bra rykte om min norske kjæreste, et håndtrykk som takk for all vennlighet og et indre ønske om at han finner ei snill jente et sted.
Ohoi videre på tog #2! Som jeg trodde skulle ta 2-3 timer. På indisk blir det 6 timer. Det skjønte jeg på time 4. Heldigvis satt jeg sammen med en utrolig flott indisk familie på seks, hvor moren var på min alder og eldste datter på 17 kunne ok engelsk. De var utrolig hyggelig - sånn på ordentlig uten noen baktanker - og på tradisjons vis tilbydde dem god mat, drikke og generell vennlighet. Vi snakket om alt fra den norske kongfamilie til oppskrifter og korte kjoler. 17 år gamle Depika var tydelig opptatt av korte kjoler og om jeg hadde bilder av meg i kort kjole, fordi det syns hun var så vakkert. Kanskje var dette spesielt for henne fordi hun fortalte at det kan hun aldri ha på seg. Hun lurte også på om jeg ikke hadde lov til å gre håret mitt... Klar tilbakemelding. 😅
Heldigvis kunne jeg avvise noen av tilbudene av mat pga cøliaki (noe de ikke kunne forstå hva var, men respekterte likevel). Det var værre med de rettene som ikke hadde glutenholdige ingredienser...
Valgets kval: skjal jeg ta sjansen på å unngå magesjau (indiamage kommer før eller siden..helst siden), eller være uhøflig når de er så rause og deler av det lille de har??
Etter rask risikovurdering og konsekvensutrening takket jeg ja til å smake på Moungthall - som var sykt godt! Jeg fikk tilogmed med meg en god slump av det de hadde, som jeg kunne spise seinere på reisen.. og minstegutt var så snill å dele popcorn med meg. Kan man skuffe en slik gutt når han er så raus og deler av det lille han har?
Etter rask risikovurdering og konsekvensutrening takket jeg ja til å smake på Moungthall - som var sykt godt! Jeg fikk tilogmed med meg en god slump av det de hadde, som jeg kunne spise seinere på reisen.. og minstegutt var så snill å dele popcorn med meg. Kan man skuffe en slik gutt når han er så raus og deler av det lille han har?
velvel.. om jeg ikke har fått india-mage etter dette så får jeg ikke indiamage.
De var de skjønneste menneskene som jeg ikke kunne annet enn å bli glad i.
Togturen var interessant i seg selv. Det gikk veldig (!) sakte og kreket seg gjennom landskapet, bølget seg langs elver og naturen ble mer og mer preget av at vi nærmer oss Himalaya-massivet.
Vi hadde mange stopp underveis, på og utenfor stasjoner, som bestod av alt fra små skur til litt større bygninger. Det var stappfullt av folk inni og utenfor toget, folk stod i dørene og på endene av vognene, stablet i høyden. Intimsoner i India er ikke som norske intimsoner...
Ifølge mine nye venner gikk samtalene ombord stort sett om meg, og flere som kunne engelsk kom bort for å hilse på og snakke med meg. Tilbakemeldingen var stort sett at jeg var så vakker med den lyse huden min og blå øyne - uvanlig (eller ikke-eksisterende) i India. Tnaaw, Stopp assaa...nå tuuulller dere.. Nahhhtakk..jeg må lære meg å ta imot kompliment..Dette er en tur for selvfølelsen! Sannheten er at det er de som er vakre i sine fargerike sari, pynt og stas. Kvinnene her er nydelige!
Kuer blir tatt godt vare på, og de er over alt.
Selvfølelse skal bli til selvinnsikt. Opp som ei løve og ned som ei skinnfell...men jeg visste jo før turen at å reise sakte under kummerlige forhold før jeg har gjennomgått indiamagen slår alle former for ekstremsport. Så liker jeg ekstremsport da..
Depika kommenterte at jeg etterhvert ble så rød i kinnene. "Varmt" sa jeg. "Ja, det er kaldt der du bor" sa hun. Magen min sa "squeeek, rumle, squook, skrumle.."
Med tilløp til panikk i blikket begynner jeg å søke løsninger på en situasjon jeg skjønner er uunngåelig. Det er timer til vi er fremme, vognen er stappfull av folk og ufremkommelig - but a girl has gotta do what a girl has gotta do. Apropo Do. Kor faen e do? Et kott i enden av vogna -> og æ dit. Et hull i gulvet ned til skinnegangen, og ingen dopapir. Sa jeg kummerlig? Men, denne jenta har jo vært ute en dag før(!), så dopapir det har jeg med! Flaks. Eller som Amundsen ville sagt; seier venter den som på forhånd har alle sakene i orden og truffet de nødvendige foholdsregler.
Depika kommenterte at jeg etterhvert ble så rød i kinnene. "Varmt" sa jeg. "Ja, det er kaldt der du bor" sa hun. Magen min sa "squeeek, rumle, squook, skrumle.."
Med tilløp til panikk i blikket begynner jeg å søke løsninger på en situasjon jeg skjønner er uunngåelig. Det er timer til vi er fremme, vognen er stappfull av folk og ufremkommelig - but a girl has gotta do what a girl has gotta do. Apropo Do. Kor faen e do? Et kott i enden av vogna -> og æ dit. Et hull i gulvet ned til skinnegangen, og ingen dopapir. Sa jeg kummerlig? Men, denne jenta har jo vært ute en dag før(!), så dopapir det har jeg med! Flaks. Eller som Amundsen ville sagt; seier venter den som på forhånd har alle sakene i orden og truffet de nødvendige foholdsregler.
Toalett-fasilitetene er noe annerledes enn europeiske på enkelte steder i India. Jeg blir ferdig med mitt og jeg innser at en del av forberedelsene til reise i asia innebærer balansetrening, knebøy og statisk trening, som det har vært dårlig med det siste året..god grunn å starte nå iallfall. Og den neste tanken min er: hvordan tørker de seg i rævva ombord toget? Andre steder er det en vannslange de skyller seg med(? GJØR de egentlig det?), men ikke her..? Og jeg spiste..snacks??
Holy mother of s***...
Det er godt en ikke vet alt, da hadde jeg kanskje holdt meg hjemme...
Holy mother of s***...
Det er godt en ikke vet alt, da hadde jeg kanskje holdt meg hjemme...
Siste strekk fra Kangra gikk med buss - og jeg kom meg vel frem til McLeodgansj og hoppet med det elegant (4km) over Dharamsala.😄
Oppskrift; Mounthall (uten manskjit)
- Varmt Ghee (klarnet smør) blandes med pulse-mel (mel laget av bønner, linser eller kikerter)
- sukker og varmt vann blandes og has i
- Khoa (en form for redusert melk, kan erstattes med melkepulver)
-revet kokos
- mandler (hakket eller mel)
- kardemomme
Blandes til en fast deigaktig masse - kjempegodt! Mengde; en indisk husmor tar det på gehfuln..google it. 😉
/Linn Elise
Oppskrift; Mounthall (uten manskjit)
- Varmt Ghee (klarnet smør) blandes med pulse-mel (mel laget av bønner, linser eller kikerter)
- sukker og varmt vann blandes og has i
- Khoa (en form for redusert melk, kan erstattes med melkepulver)
-revet kokos
- mandler (hakket eller mel)
- kardemomme
Blandes til en fast deigaktig masse - kjempegodt! Mengde; en indisk husmor tar det på gehfuln..google it. 😉
/Linn Elise
Takk for reisebrevet! Det er på mange måter godt vi ikke vet alt som kommer til å skje i framtida. Fortsett og følg magefølelsen. God reise videre!
SvarSlett