En dags vitnesbyrd

Morgenlyset bryter nattens hvilende faste, og jeg våkner samtidig som fuglene tar sine første vingeslag for dagen. For min del er det altfor tidlig å slå ut mine vinger, og jeg har mest lyst å krølle meg sammen noen timer til under dynene i stripete pastell gul, rosa og grønn. Farger som hadde gledet enhver liten prinsesse. Den lavtmælende rumlingen jeg hører og til dels kan kjenne, en lyd båret til meg av betongveggene og gulvet, er en vaskemaskin som har startet for dagen. Klokka er 0615. Lyden minner meg om en katt som maler. Den blander seg med alle de andre lydene fra byen som er iferd med å våkne. Etter å ha prøvd å sove litt mer må jeg gi opp kampen mot meg selv og starter dagen med et kapittel eller to i Shantaram - en bok jeg ble anbefalt av en jeg tok et studie sammen med. Det viser seg å være full klaff når det kommer til tema - boken dekker Indias mer lyssky sider, mens jeg på min side flyter gjennom dagene i lyset av "Incredible India". Totalopplevelsen er nesten total.





Jeg spiser ikke frokost før etter meditasjon og en morgentur, så frokost blir til daglig brunsj. Enn så lenge mediterer jeg ved Tushita meditasjonssenter på drop-in timer om morgenen kl 0930, med en halvtimes bratt gange som får igang sirkulasjonen etter nattens restitusjon opp til senteret som oppvarming. Spaserturen ned til byen igjen etter meditasjonen går langs veien til Daramkot. Totalt ca 45 min rusletur. Frokost har til nå vært omelett med mangolassi (yoghurtdrikk), noe som er vanedannende godt. I tillegg til meditasjon har dagene i det siste gått til å observere, orientere og rekognosere. Hvem bor her, hva lever de av, hvilket system gjør at den forvirrende trafikken fungerer og hvordan skille det ekte fra uekte?Det er helt tydelig at hvite mennesker blir spesielt og målbevisst bearbeidet av tiggere, taxisjåfører, kremmerboder og tilfeldige menn som står og følger med. Hva de følger med på og ser etter er vanskelig å si, men de står på samme sted hele dagen og henger - noe har de fore. Jeg prøver å finne pulsen og pusten til byen, hva er det som holder stedet i live? Jeg er bevisst min naivitet og sårbarhet - men noe tap må man gi bort for å lære. Learning by burning.. Samtidig er det mange som jobber og gjør et ærlig dags arbeid.


Dette er en by med flere nasjonaliteter, kulturer og folkeslag, samt det er en region i utvikling. Økningen i turismen fører med seg både arbeid og lykkejegere både godt og vondt. Skillet i folket blir mer tydelig, og her finnes alt fra den dypeste fattigdom til de velstående - men man skal ikke la seg lure for mye av overflaten. Likevel, når jeg rusler litt utenfor allfarvei finner jeg noen av "hyttene" familier bor i, og både konstruksjoner og lukten forbundet med husene forteller historien om de som må slite litt mer for det daglige brød og tak over hodet. Over alt bygges det og konstrueres nye hoteller i flere etasjer. På byggeplassene jobber alt fra unge tenåringer (tror jeg iallfall, vanskelig å anslå alder) til eldre, kvinner og menn. Kontrasten mellom det grove arbeidet og de fargerike sariene og kutsaene kvinnene bærer er slående, men her jobber både kvinner og menn skulder ved skulder like viktige alle sammen. 2-åringene sitter like ved og leker eller blir bært på armen mellom sandhaugen og betongblanderen. Mennene graver og kvinnene bærer fat og sekker med tung sand på hodet med de spinkle kroppene sine. Alle klatrer og kravler i bratt terreng uten sikkerhet, og jeg innbiller meg det ikke er særlig til sykemelding og lønn å spore hvis noe skulle hende. Ikke vet jeg hva lønnen er heller, men øynene til arbeiderne - sjelens vindu- og de lange blikkene etter meg når jeg går forbi forteller en historie jeg ikke klarer å dekode. Det er hardt arbeide som gjennomføres for å bygge fancy hotell for turistene - et arbeid som for meg ser vanvittig slitsomt ut, og sannsynligvis er de lidelig avhengig av jobbene. Dette tvinger frem en form for sosialantropologi jeg ikke har peiling på. Jeg er på vei til byen fra meditasjon og går langs veien med hendene i lommene i den rene buksen min, klager over litt stiv nakke og ser ned på menneskene som jobber - kanskje for livet. Jeg skjemmes. Herregud for en selvopptatthet jeg har, og min egen forfengelighet slår meg i trynet som en trælet skitten arbeidshånd. HVA har vel jeg å sutre over? Imot meg kommer det to kvinner i vestlige klær og rikdom, de hilser lystig og høflig på meg med amerikansk aksent før de passerer. Alt er relativt. Det er slik det ble, og ingen av oss kan lastes for at vi var heldige eller uheldige. Verdien på lottokupongen "Norge" øker proporsjonalt i verdi - det er en BRATT verdikurve. Jeg gjør det jeg best kan gjøre i mine rike vestlige klær; hilse på hvert et menneske med et smil og "Namaste" til de med indiske trekk, "Tashi dele" til de med tibetanske trekk og "Salaam Aleikum" til de med afghanske trekk. Jeg kan kanskje ikke minke forskjellen på velstanden, men jeg kan minske avstanden mellom menneskene. Jeg er ikke bedre enn dem, og de er ikke dårligere enn meg. Vi er bare forskjellige - men vi lever under den samme solen. Der er vi like. Så det minste jeg kan gjøre er å behandle dem som likemenn og høflig hilse på. De hilser alltid tilbake. :)





Mennesker bor side ved side med dyr i og utenfor byen. Det er kort avstand mellom byfolk og bonden. Faktisk bare noen hundre meters rusletur. Det gjør byen til en smeltedigel av to og firbente, og det er ikke uvanlig å møte på blandingen i gatene. Det er de samme dyrene som jobber i konstruksjonsarbeidet - men iblant har de vissnok fri og tar seg en tur i byen. Mellom de overfylte bodene med sjal, suvenirer, skrammel, grønnsaker og streetfood lunter de opp og ned gatene på vei til et sted bare de vet om. På rekke og rad får de gå i fred, og folk tar ett steg til siden for å slippe dem frem og bryr seg ikke videre. Det er helt vanlig. Er det ikke hester så er det en okse eller ei ku. Roen som lyser i øynene på dyrene gjør meg nysgjerrig. Eller kanskje blir ro forvekslet med uttrykket av overgivelse - det er vanskelig å si. Kroppene på dyrene vitner om hardt arbeid under tøffe forhold, og jeg sender en tanke hjem til de velfødde norske dyrene - de som også vant i lotto slik som oss menneskene (de som ikke har havnet hos feil mennesker iallfall). Her er også mange løshunder. Store og små hunder, gamle og valper, friske hunder og de som ville blitt tatt med til veterinæren for avlivning et annet sted i verden. Det stikker midt i magen min når jeg ser dem roter i søppel etter noe spennende, og pelsen som forteller en historie om at hele året er gatene og søppelhaugene deres hjem. Jeg må likevel si at det ser ut som de fleste hundene har det relativt bra, forholdene tatt i betraktning. De er i godt hold, rolige og vennlige, godlynte og gjør ingen fremstøt mot mennesker hvis ikke invitasjonen kommer fra vår side. I de tilfellene kommer de tillitsfullt logrende for en klapp på hodet som kanskje er dagens høydepunkt. Her har dyrene det godt fra menneskenes side, og elendigheten de isåfall bærer på kommer fra livet de lever og mangel på marginer i livet. Det er ingen mennesker som plager eller forstyrrer hundene, tvert imot. Hundene får mat og vann og er en del av bybildet til Mcleodganj. Det er ikke så mange katter faktisk. Har sett maksimum en eller to. Kanskje er forklaringen ganske naturlig..  Det som er veldig tydelig er energien i de unge dyrenes blikk i kontrast til de eldre som har levd noen år ute. Det samme kan jeg se i øynene på menneskene. De eldste jeg har sett er enten veldig gamle, eller er blitt gamle av påkjenningene. De mørkebrune og ravnsvarte øynene glinser og er omkranset av rynker, som strålene fra ei sol. De forteller en dyp historie om kalde vintre og tøffe forhold før turistene fant veien til fjellene, ledet hit av Buddhisme og spiritualitet. Roen jeg ser i blikkene er kanskje uttrykket for erfaring og overlevelse i et røft klima ved skjørtekanten til Mt.Everest og Himalaya. Jeg tenker denne roen hos både mennesker og dyr kanskje er en form for overgivelse til tingenes tilstand - slik de er. Det virker som å være noe som ligger godt forankret i fundamentet til byens sjel.




Når lyset veksler stafettpinnen med skumring er det ikke spesielt sent så det er fortsatt godt med liv fra mennesker som fortsatt er ute i gatene - det er stort sett innfødte ute på denne tiden. Noen få turister. Tutende biler sier ifra at de er på vei til å passere et hjørne eller en person, og tidvis bare et tut av vane. Noen få fugler skriker en avslutning for dagen før de slår seg til ro, akkompagnert av kveldens første nyhetssending mellom byens mange løshunder. Alle stemmer i når nytt skal fortelles. Det er en form for lavfrekvent bylyd som når inn til meg gjennom de utette vinduene som likevel ikke går an å lukke. Jeg holder meg inne på denne tiden. I mitt nye rom har jeg faktisk lyst å komme tilbake hit, i kontrast til der jeg bodde tidligere. Rommet er fint det. De lyserosa veggene er skjoldete av noe som enten kan være skitt og støv, eller bare betong som vises under den matte malingen. Gulvet er flislagt med store glinsende fliser som gir et ryddig,rent og praktisk uttrykk. Fra vinduet har jeg utsikt nedover i en bekkedal over mot den andre knausen hvor handlegatene ligger parallelt. Rommet er et veldig kaldt rom. Det finnes ingen varmekilde annet enn sjalene laget av Yak ull som jeg har kjøpt. Jeg er likevel fornøyd, veldig fornøyd faktisk. Det koster ganske mye å leie dette rommet både med tanke på markedsprisen her og budsjettet mitt, men det er her jeg skal bo mens jeg tar yogalærerkurset. Heldige meg har et eget rom som er lyst og fint, har et rent bad med egen varmtvannstank, en liten kjøkkenkrok med to gassbluss, en vannkoker til å koke te, ei kleshylle, et lite skrivebord og en stol, og viktigst av alt ei stor seng som er behagelig å sove på med to dyner til å holde meg varm om natten. Til nå den siste uken har jeg ligget på harde sengebunner i tre med tynn madrass og våkner flere ganger i løpet av natten enten av at hoften skriker om å snu meg, eller av at natten er blitt for kald til at jeg klarer å få sove. Her jeg bor nå er jo luksus. Virkelig luksus. Alt er relativt.
Jeg føler meg som ei prinsesse. 

Kommentarer

  1. Takk for reisebrevet. Du skildrer så levende at jeg kan se det for meg. Alt godt til deg:)

    SvarSlett

Legg inn en kommentar