Et første møte; bleik nordboer og smilende små menn.

Vet du, jeg sov egentlig ganske greit siste natt i Norge på ei stund, uten reisefeber eller sommerfugler i magen. Merkelig igrunn, for vanligvis bruker jeg bli litt stresset fordi jeg (tro det eller ei) er litt vimsete når det kommer til reising...😬 Denne gangen håper og tror jeg at jeg har rukket å fått gjort alt som må gjøres, for heretter er det lite jeg får gjort med det. 

Jeg retter blikket mot østlige horisonter. 

To flygninger og tre filmer seinere landet vi endelig i New Delhi. Det er midt på natta og varmen er som en varm nordnorsk sommer - aaakkurat i grenseland hva jeg synes er komfortabel. «Polarpia er på villspor» tenker du kanskje? Jepp..du er ikkje den eineste som tenke d. 

Jeg er ikke spesielt høy på strømpelesten, men i ankomsthallen er jeg over snittet. Ja faktisk ruvende. Petit har jeg aldri følt meg, men heretter skal jeg få føle på å være ei kladundre. Jeg har et vingespenn som det går to stk indere på, og på hjemlige trakter i nord skremmer jeg unna selv den mest solide viking (eller kanskje jeg bare er sta som et esel og lider av «klaresjøl» arroganse..). Likevel kommer det små petite mørkhårede kritthvite tanngarder løpende for å ta meg imot og bære bagasje. Smilene går nesten rundt hodet, og før jeg får avverget femininiseringen av meg har de et fast tak i det jeg har av bagasje. Hvor skal jeg gjøre av hendene og bicepsene mine nå? Passe forkleinet smiler jeg og følger etter til taxien til hotellet. 

Sjåføren er utrolig hyggelig, og viser seg å være en meget glad og fornøyd mann så snart jeg får «knust isen» og spør hvem han er og hvor han kommer fra. Vi prater om alt mulig rart på den times lange turen. Jeg tror det var mye rart fordi jeg forstår kun halvparten av den gebrokne engelsken, men det er god trening for begge to å forsøke å forstå hverandre. Han viser meg et (minst)10 år gammelt bilde av familien sin, av sine tre barn som er så heldig(!) å gå på skole, og spesielt stolt er han av datteren sin som får gode karakterer og skryt av læreren. Han er veldig glad for at han kan jobbe slik at han kan sende ungene på skolen og gi dem en utdannelse, selv fullførte han kun grunnskolen. Smilet er ikke til å ta feil av når han prater om familien- en kry mann som har lyktes med sine barn og i livet. 

Opprinnelig kommer han og kona fra små landabyer noen timer unna New Delhi, men de flyttet til byen for å finne jobb til han. Hun har den viktigste jobben; å være hjemme og ta vare på familien. Familien er det viktigste. 

Jeg forteller ikke om hvordan vi har det hjemme på oljebjerget hvor jeg (til sammenligning) velter meg i luksus, velferd og fordeler.. jeg er heller kjempeglad og gleder meg over den genuine gleden i øynene til en fornøyd kar og stødig sjåfør (som har et navn jeg ikke skal prøve å skrive eller uttale) der vi dundrer avgårde i en taxi langs de skumpete veiene, og passerer varme lukter av fritert mat, krydder og avføring akkompagnert av fløyting fra andre kjøretøy som presser seg frem gjennom nattens mulm og mørke.

To ting måtte jeg huske på, jeg som er så lys i huden;

1: Alle vil prøve å lure meg på markedene, i taxi etc.

2: pruting er obligatorisk - en betaler aldri full pris.

 Så svinger vi inn foran hotellet, som står i STOR kontrast til omgivelsene. De sjekker bilen for bomber og bagasjen for skumle gjenstander... og arrogansen tårner over gatene med søppel og fattigfolk. Min arroganse er forkludret av sjenanse og utilpasshet der jeg sender taxisjåføren hjem til familien. Jeg fikk en stående invitasjon til å møte familien hans og er velkommen på besøk når det høver seg neste gang, 😄 

og alt jeg kunne var å gi godt med tips.. 🤥

India - så langt smilende og rause (utenfor hotellets gjerder). 

/Linn Elise 

Morgenutsikt fra soverommet. Det er faktisk små boliger på takene pg familier er ute og gjør dagligdagse ting; klestørk, basketball, somling ++

Tuktuk-ekstremsport i Indias trafikk. 


Et nabolag, av den finere sorten. 


Lokale markedet i nærmeste «sentrum». 

Dagen eies av fuglene der de svever på varmen fra byen, om natten er det løshundene som eier byen.