All great things start with small beginnings.

Flyktig fugl sier noen, trekkfugl sier noen andre..sommerfuglsyndromet visstnok. Ja, kanskje det. Kanskje rastløs og alltid på en ferd.. alltid på søken..eller flukt. Kanskje er det mine samiske nomade-gener som nå kommer til uttrykk etter å ha fått ligget urørt i noen generasjoner. Nomadelivet..alltid i bevegelse. Fine folk har sagt at æ må få "ro i rævva og slå mæ ned et sted."... Jammen, æ har jo ikkje 'ro i rævva'.. Æ har prøvd i mange år å få ro i rævva, men nu innser æ at æ har makk i rævva. Hehe. Jeg kan leve med det, og skal heller gjøre det til en styrke. Lære nye ting, møte mennesker og kulturer, utvikle meg og få kunnskap.

Først går ferden innover, for å finne ut av meg selv.

Nå er jeg på vei, og i morges våknet jeg 05:45 og tenkte "shit! Ka har æ satt igang nu?" Fordi jeg vet jo at dette er starten på noe annet, et nytt kapittel i livet. Ganske enkelt fordi jeg ser for meg at en reise av denne typen etterlater uslettelig inntrykk (på godt og vondt), nye personlige uttrykk og grobunn for tanker og refleksjon. 

Beslutningen ble tatt da jeg lå med et smertehelvette i romjula, med en rygg som snakket med CAPS LOCK PÅ gjennom en ropert. Stabeist som jeg er skulle jeg ikke ta smertestillende fordi det tar symptomet men ikke årsaken - og jeg må kjenne hvor grensene går...jeg endte jo selvsagt opp med en coktail av goodies... Jeg rakk likevel først å love meg selv at nå er det f**** meg nok! Nå gidder jeg ikke ha vondt, jeg gidder ikke døra i trynet flere ganger. Jeg er lei av en kropp som knirker, og en indre stemme som klager. Det er ikke bra for hverken meg eller noen andre. FAen ass... 

Er det ikke det eine, så har det jaggu vært det andre. Så har jeg smilt og sagt; "ja, sånn er det jo bare, er ikke noe å gjøre med det. Må bare forholde meg til det. Det er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det." Ja, akkurat sånn...sånn passe kjekk i trynet, og en kjevemuskel stram som en gitarstreng, og en lystig nisse på skuldren - eller styggen på ryggen. Alt etter hvordan dagen utfoldet seg. Nå høres det ut som drama.. Og det er en del av det. Når en lever livet gjennom lupe og med et sanseverk uten filter så går ting innpå meg. Tidligere har jeg klart å bare stramme til, krumme nakken og gi gass. Press on, regardless.  Nå er jo det slutt da, nå sier kroppen ifra. Selv fjell brytes ned over tid. Nå er min tid kommer og jeg kan velge: Ligge i senga og synes synd på trynet mitt...eller gjøre noe med det. Så jeg gjør noe med det. 

Jeg begynte med å tømme sparekontoen min. 

Nå drar jeg ut for å finne hjem til meg selv, og koble kropp og hode sammen igjen. De har ikke hatt spesielt god kommunikasjon de siste 35 årene, men nå skal vi lære å snakke sammen. 

Turen begynner med et to måneders opphold i India. Her skal jeg gjennomføre yoga instruktørutdanning for å lære å kjenne kroppens knirk og knaking. Samtidig skal jeg meditere og bli kjent med meg selv innover. Sette søkelyset på alle kriker og kroker for å finne små og store demonene og sette dem i bånd. Av og til skal de få lufte seg, under min kyndige veiledning. 

Hvorfor jeg drar? Ja, det er nettopp dette jeg skal finne ut av. Jeg må bort for å finne hjem. Kanskje flyker jeg, kanskje drømmer jeg, kanskje skal jeg gå imøte med meg. Helst det siste. Sannsynligvis en kombinasjon av alle. :) 

Jeg tenker som så at; skal en kunne elske noen andre, og la noen andre elske seg, må en begynne med å elske seg selv. 

Det er kanskje på tide. :)