Barmhjertig samaritan, og buffere

Hei dere! 

Så utrolig hyggelig med kommentarer og at folk følger med! Jeg får dessverre ikke til å svare pga dårlig nett og brukersnitt på appen jeg benytter. Vit at jeg leser og setter pris på det! :)


Siden jeg ankom India har jeg brukt tiden på å observere for å prøve å bli mer kjent med selve sjelen i landet. Der har jeg foreløpig ikke lyktes - det trengs nok mer enn mine skarve uker for å finne ut av det. Det jeg imidlertid har funnet ut er at dette er et tidvis kaotisk og kontrastfylt land hvor folk lever på cm og mm marginer i livet. Og da mener jeg bokstavelig talt! Når jeg reiser utenbygds for å se den store verden prøver jeg etter beste evne og med minst mulig ignorans å legge til side fordommer og forutinntatthet slik at alt det nye og fremmede kan male sin historie på et hvitt lerret i hodet mitt. Lettere sagt enn gjort. Jeg prøver etter beste evne - men jeg møter meg selv i døra med enkelte forventninger om hvordan det burde vært, hva jeg mener er en bedre løsning og at jeg som er vant til å være en selvstendig fremadstormende kvinne i vest ikke nødvendigvis ville ha vært det om jeg hadde vært født og oppvokst i øst. Det som er selvsagt hjemme er ikke selvsagt her.

La meg introdusere dere for Sunnanda. I Mcleodganj er det mange butikker og kremmerboder som igrunn har akkurat samme innholdet; sjal, krimskrams, dingsebomser, dingelidier, dunderligdanger og menn som innehavere. Menn. Overalt. Og de er pushy som f** og kaster inn turister etter beste evne. Ikke vet jeg om det funker, det funker iallfall ikke på meg. Så kom jeg forbi en liten stille krok med en butikk - og med mitt skandinaviske vesen fant jeg at dette passer meg bra. I Norge har jeg inntrykk av at folk ikke vil bli forstyrret når de skal handle, og de spør heller om hjelp enn å få en pågående selger på nakken. Også meg. Jeg får krampemakk av selgere som følger etter meg rundt i butikken (hint hint om du er selger..) - jeg fungerer best etter prinsippet; ikke spør før jeg spør deg. Og nei, jeg skal ikke stjele noe.

Så her ruslet jeg inn i butikken for å kikke litt i ro og mak, og til min store overraskelse er det en kvinne som har butikken. Etter å ha gjort en vurdering av konkurransen i byen slår det meg at dette må være ei dame med bein i nesa. I dette landet og denne kulturen har jeg forstått at det ikke er selvsagt at en kvinne får være selvstendig, og enda mindre lykkes med det. "My kind of crazy" konkluderte jeg med - og jeg fikk rett. Som skandinaver liker jeg ro og mak i butikken, men som nordlending liker jeg å bli kjent med folk. Sunnanda slapp ikke unna! Heldigvis er hun av samme type som meg og er også folkekjær. Jeg har i bakhodet at hun er en selger som de andre og snakker samme språk som dem, men den støyten får jeg heller ta. Verdien av å bli kjent med et spennende menneske går langt ut over de ekstra kronene jeg sannsynligvis burde prutet på noen ull-sjal jeg kjøpte. (Sjalene er jeg forøvrig sykt fornøyd med!) Siden jeg ramlet innom butikken for i uke siden har jeg vært innom nesten daglig for å slå av en prat med Sunnanda og vi har blitt godt kjent. Ikke bare har hun fortalt naive meg om alle do's og dont's jeg bør følge som turist (og det er ikke reint lite! Jeg får komme tilbake til det...naiv, blåøyd nordlenning ass..man får som fortjent.) Etterhvert som dagene går og tekoppene tømmes blir jeg og Sunnanda godt kjent personlig og geografisk fra Norge i nord til India i sør. Hun forteller også om kultur før og nå, om en tøff oppvekst i en veldig konvensjonell indisk familie før hun etterhvert brøt opp og ut for å dra sine egne veier. Hun ble "adoptert" av en familie i Kashmir hvor hun fikk følge sine ambisjoner og har nå drevet sin egen butikk i 18 år. I motgang og medgang. Tårene som veller opp i øyene bekrefter historien om mange ufine folk, mange skuffelser, knallharde kamper og en tøff businesshverdag og generell hverdag. Størsteparten av vennekretsen hennes er fra utlandet. Det kommer kanskje heller ikke som en overraskelse at hun er singel. I en tradisjon hvor kvinnene i generasjoner har vært helt eller delvis tuktet er det nok ikke lett å være en sterk kvinne hverken på jobb eller på privaten. Jeg lærer utrolig mye, og er henne evig takknemlig for at hun tok meg inn under sine beskyttende vinger. Hun så min naivitet skrevet i panna mi, jeg så hennes styrke skrevet i panna hennes. Ei skikkelig tøff dame!!

Jeg heier på sterke kvinner som tar selvstendige valg hvor enn de bor eller kommer fra i verden, og hva enn de måtte velge å gjøre i livet sitt - å drive business eller være hjemme. Jeg heier også på sterke menn som tar selvstendige valg for sitt liv hvor enn de bor eller kommer fra i verden - business eller være hjemme. Må hverken kvinner eller menn misbruke denne styrken til å ta valg eller tvinge meninger på andre enn seg selv, men heller jobbe for gjensidig respekt og felles forståelse på tvers av kjønn, religion, historie, kultur og rang.

 Så langt har jeg overlevd ganske bra (med god hjelp) her i Mcleodganj og India generelt. "An inch is as good as a mile" sa en av instruktørene på flyskolen for mange år siden - og det har jeg måtte få kjenne på flere ganger underveis på reisen. India har venstre-kjøring - noe jeg i utgangspunktet holder meg unna hvis jeg absolutt ikke MÅ kjøre selv - men i dette landet er det ingen grunn til å kjøre selv -what.so.ever. Trafikken her har sitt helt eget system og en intuitiv flyt som er like forståelig som å lese kodespråk baklengs opp ned, uten å ha en enigma-maskin til å dekode. Ved å kjøre selv ender man sannsynligvis opp med å være kjernen og årsaken til alle problemer på veien og en direkte eller indirekte årsaken til ulykker! Det blir som et trent fotballag får en amatørspiller inn på banen og det bare blir klabb og babb fordi det er helt umulig å lese spillet til amatøren - selv amatøren vet ikke hva han driver med. Jeg snakker av erfaring - som amatør... Når jeg sier at folk lever på millimeterne så mener jeg bokstavelig det - i trafikken (og sikkert på andre områder i livet sitt også). Trafikkbildet er ikke for folk med frynsede nerver, en må bare gi seg hen til høyere makter og flaks, og krysse fingrene for at sjåføren vet hva han driver med og forhåpentligvis har laaang erfaring. Tillit. Det går bra!..helt til en får vite at en god del folk kjører i påvirket tilstand i hasjrus eller verre...tillit? Ehh.. En får sørge for å ha gode kanaler og kontakt med "han der oppe" så går jo dette hel fint. An inch is as good as a mile. Det må bety at Gud finnes i millimeterne og centimeterne. Håper ikke det har noe å si at jeg ikke er spesielt religiøs..