Så, til sakens og turens kjerne

Etter et par uker med tilvenning og intro til reiselivet er jeg endelig igang med målsettingen for turen. Jeg valgte å reise til India av flere grunner. Reisen hit startet ikke i februar, den startet lenge før det. For å fortelle en lang historie kort; så har livet de siste årene vært som en frekvens med høy amplitude. Det vil si, en berg-og-dalbane med utrolig flotte høydepunkt, og tilsvarende bunnpunkt. Ikke alt kan man forutse her i livet, ei heller har man fasiten på hvordan man skal håndtere det før etterpåklokskapen slår til. Vel vel.. Livet er ukjent for oss alle (heldivis kanskje), og vi skal møte utfordringer på godt og vondt. Ingenting er værre eller dårligere enn noe annet, det er som det er - og er slik det oppleves av den enkelte. Måten jeg har taklet alle utfordringer på så langt i livet er å stramme alle muskler, krumme nakken og fortsette. En teknikk som har fungert for det meste, men selv superkrefter tar slutt..også for meg. Innerst inne visste jeg det kun var et tidsspørsmål før kroppen ville si ifra..og den har egentlig gjort det i et par år nå allerede - jeg har bare vært tunghørt og forstyrret av livets støy rundt meg til at jeg har hatt tid til å lytte. Men nå sa det egentlig stopp..sånn på ordentlig. Og når det sier stopp i kroppen, sier det stopp i hodet. Lyset går, og med det lysten. Det er utvilsomt en sammenheng mellom hodet og kroppen. Det som skjer i toppen, lagres i kroppen. Det sies at frykt og angst setter seg i bekken- og hofter, mens generelt stress setter seg i skuldrer, nakke og rygg. Kroppen begynte å snakke til meg med CAPS LOCK PÅ.. "Hei du frøken.. Livet altså.. For å lære deg noe om hvordan livet ikke skal være har jeg nå knytt noen knuter som du skal få løse opp - men det finnes kun en riktig måte å gjøre det på. Det blir opp til deg å finne ut av." Det er som rubiks kube.. 

Da jeg var lita jente prøvde jeg å skrape av fargelappene og klistre dem på igjen slik at det kunne se ut som jeg hadde løst rubiks kube.. Jeg prøvde å jukse. Funket sykt dårlig hver gang. Det var umulig å skjule sporene etter skarpe negler og en kreativ løsning - som ikke holdt i lengden. Slik har jeg prøvd å fikse kroppen min. Skrape av lappene for å lime dem på igjen, jukse meg til en kropp som fungerer ved å ta snarveier, peise på, ignorere tegnene og se en annen vei når varsellampen begynte å lyse. Det holder ikke i lengden. Jeg er 35 år og har potensielt én dag eller flere tiår igjen å leve..og da er det jo god grunn til å leve hver eneste unike dag i en sunn kropp og et sunt sinn? Arbeidet med min rubiks kropp begynte for lenge siden med flere dreininger i feil retning, før jeg endelig begynte å se et mønster. Fargene begynte å falle riktig, retningen peker seg ut - men foreløpig har jeg kun lyktes  med noen få brikker og har fortsatt et gjenstående arbeid å utføre. Denne reisen er arbeid; dreininger - høyre, venstre - samle fargene, falle inn i riktig mønster og få fargene på plass igjen. Smerten var min viktiste lærer og veiviser. Der jeg i årevis har dreid unna, splittet fargene mine - og rømt fra det innerste inne, viste smertene nå veien tilbake. 

Photo courtesy; theoatmeal.com

Mot. Hva er egentlig mot? 

Jeg har fått og får underveis på turen komplimenter at jeg er modig og tøff som reiser alene. Takk for det! Men, ..Hva betyr det å være modig? Er det modig å hoppe ut fra et fjell med en skjerm på størrelse med et laken som sikring? Kjøre fort med bil? Ringe på hos naboen og løpe? Holde tale i et bryllup? Vise følelser? Hvor går skillet mellom mot og dristighet? Har man- eller Er man mot/modig, og hva styrer motet? Hvorfor er det bra å være modig? Er det egentlig så veldig bra å være modig? Hvordan kan man være modig? Er mot en følelse eller en egenskap? Hva karakteriserer mot? 

Denne reisen er i alle praktiske henseender en fysisk, global reise som går stort sett langs kjente farvann og -veier som andre reisende tidligere har opplevd, blogget og visualisert multimangeganger før meg. Jeg er bare enda en ussel nomade i den enorme mengden. I tillegg har jeg hatt (og har fortsatt) en god magefølelse angående turen, og har derfor ikke vært særlig bekymret for den praktiske gjennomføringen. Så, det å reise alene handler ikke om mot for meg, det ble bare sånn av praktiske årsaker; det er de færreste som kan heise anker og sette seil på såpass kort varsel som jeg har gjort - og sannheten er at OM noen hadde noen matchet galskapen (og ikke nødvendigvis mot) så hadde kanskje ikke utbyttet vært slik jeg har behov for. Dog, det skal sies at jeg hadde satt pris på selskap til tider - det får bli et annet reisebrev. Å reise alene er noe av det viktigste med reisen (iallfall i denne fasen) - nettopp for å prøve og være modig. Å trives i mitt eget selskap. Det er hensikten med turen. Å finne og vise mitt eget mot til ingen andre enn meg selv.

På det fysiske planet har mennesket så langt dekt det meste av globale ytterpunkter som er å finne, og kanskje har vi som menneskeart vært i nærheten av de fleste kvadratmetrene som er innenfor rekkevidde. Nordpolen, Sydpolen, Mt.Everest og ned i noen av havets dyp. Nå ser menneskeheten ut i verdensrommet og sikter mot andre uendelige steder. På samme måte som verdensrommet er uendelig utover, er kanskje vårt sinn uendelig innover. Inn i vårt indre univers. Jeg kaller denne reisen en ekspedisjon mot min siste pol. Dette blir pionerarbeid. Banebrytende egenforskning. Det er ukjent landskap for meg og hele verden, og det er kun jeg som kan plante flagget og ta (mentalt)bilde, sitte med forskningsresultatet og rekorden. De andre geografiske polene er blitt uinteressante. Nå reiser jeg med bevissthet, alene og uten rustning. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg har begynt på denne enveiskjørte gaten, og jeg kan ikke snu. Det er som å snu en elv. Mitt eneste våpen er nysgjerrighet og åpenhet. Nå som jeg reiser bevisst må jeg reise sakte og trå forsiktig frem. Jeg kjenner ikke til hvor de bekmørke avgrunnene truer, hvor demoner spyr flammer og forførende fristelser befinner seg. Jeg bare vet at de er der. Jeg reiser et sted hvor stien ikke er tråkket, ingen fotspor å følge og det er ingen å spørre etter veien for å finne frem. Hvordan vet jeg når jeg er fremme når ingen har vært der tidligere og gitt ut bok etterpå, når det ikke er noen stjerner som kan fortelle min geografiske posisjon og når kompassnålen snurrer i cone of confusion? Reisen er som en ekspedisjon som ingen andre har Guinnes rekord på. Det er ukjent landskap for meg og hele verden, og jeg reiser alene. 

Som indikert i første post og indirekte i introen er denne turen en reise innover for å utforske mitt indre landskap. Et ukjent sted både for meg selv og andre. Bare tanken på denne innoverreisen vekker en uforklarlig blanding av nysgjerrighet, angst, frykt og stahet i meg. Det krøller seg i kroppen et sted midt mellom halsen og solar plexus. Og da vet jeg at jeg er på riktig vei. Frykten viser meg vei til små demoner jeg må temme. Lenge har jeg navigert livet etter denne skremmende forførende og juicy cocktailen - en drink som smaker mer crisp enn verdens beste margarita. Jeg har vært både ristet og ruset på denne blandingen tidligere, og jeg må herved komme med en advarsel: smaken er bratt og tidvis brutal, læringen skjer på godt og vondt og er en enveiskjørt gate. 

Før jeg dro på reisen fikk jeg spørsmål om dette var en måte å flykte? Jeg skjønner at det kan se sånn ut. Sannheten er at nå ser jeg fluktens sanne ansikt, og hastigheten avtar. Nå stopper jeg opp og snur meg for å gå frykten min midt imot. For å se alle nyansene av meg selv som menneske. Et møte jeg vet kommer til å bli lærerikt, utfordrende, utviklende og livsendrende. Smertene stoppet meg opp, og viser meg nå veien tilbake imot det jeg har flyktet ifra. For å ta det i nærmere øyesyn, erkjenne det, respektere det, bli kjent med det og elske det. 

Photo courtesy: theoatmeal.com

Jeg er heldig. Begge beina rekker helt ned til bakken, og armene er like lange helt frem til fingerspissene. Kun hodet har fått noen rynker og enkelte krusede hår som nå er hvite. Jeg sparer og tar vare på dem slik at de kan fortelle historien i fremtiden, mitt personlige arkiv. Jeg er i endring. Slik jeg ser det vil endring alltid være bevegelsens identitet. Det vil skape bølger langt ut i livet mitt. Jeg krysser fingrene for at dette er gode bølger. Og mot. 

Jeg krysser fingrene for at jeg har mot. 🤞🏻☺️

/Linn Elise