Klokken er 04:00..

Jeg rekker såvidt hilse på min romvenninne fra Østerrike og avtale noen korte praktiske ting; sko utenfor, hvem vil først på badet om morgenen.. Og vi går inn i stillheten. Heretter skal vi ikke snakke sammen, se på hverandre, gestikulere eller på noe vis kommunisere med noen andre enn vårt eget sinn. Vi vender oppmerksomheten innover, inn til dypet av vår eksistens og sanne vesen. 

Med dype drønn løfter gongen oss ut av søvnen. Det er fortsatt mørkt ute, men behagelig varmt..eller kaldt om du vil. Litt før 04:30 går en av de frivillige som jobber underveis dette kurset med en bjelle og ringler for å varsle at det er på tide å sette kurs mot Dhamma hallen. Meditasjonshallen. Vi er tilsammen ca 70 deltakere på kurset, menn og kvinner som holdes totalt separert bortsett fra i meditasjonene. En blanding av øst og vest i alle aldre og språk. Utenfor har de to-tre moskeene som ligger rundt senteret begynt å messe sine timeslange morgenbønner over høytalere i byen. Foran oss venter en dag med ti timer totalt meditasjon, og hver dag er det de to timene med meditasjon og råsterk disipling for ikke å falle i søvn om morgenen som er den største bøygen for meg. Det blir selvsagt hakkespettjeneste, og sågar er det noen som virkelig drar tømmer. 

Jeg finner min meditasjonspute som skal være min faste plass under hele oppholdet. Sittestillingen kjennes grei ut og jeg føler dette kan gå bra. Den følelsen varer i fem minutter..maks. Stillheten i rommet omfavner oss som et ekko fra alle fire veggene i det store rommet. Det er kun moskeene som høres. Øynene er lukket, jeg puster i kroppens eget tempo uten å manipulere. Noe som viser seg faktisk å være utrolig vanskelig..jeg har en ubevisst idé om at en skal puste rolig for å meditere...det er ikke dette Vipassana handler om. En skal puste akkurat slik pusten er i dette øyeblikket. Kroppen skal få være seg selv, akkurat slik den er - ikke hvordan hodet mener den burde vært. Hvert åndedrag er unikt, og en skal ikke tilstrebe å finne en bestemt form eller rytme i åndedragene, man skal bare være. Fokusere, konsetrere og observere. Pust inn, pust ut. Kjenn pusten, kjenn luften... Fokuset holder i noen minutter før tankene er ute på vandring og vift i alle verdenshjørner, filosofiske grublinger eller forbannelse over hvor vondt det begynner å gjøre i høyre lyske, hofte og lår. Jeg er like spent og stiv i musklene rundt hofter og bekken som en jekkestropp på en lastebil. Hvem gir seg først..jekkestroppen eller viljen? "Vent nå litt..jeg skal jo ikke dømme..jeg skal jo observere." Målet er å finne et nøytralt sinn som hverken vil ha (craving) eller ikke vil ha (aversjon), men som bare erkjenner og aksepterer tingenes tilstand slik de er. Det begynner å knake og krake i stemmen i hodet mitt.. "Dette gjør jo sykt vondt, er du sikker på at du gjør det rette?Er det farlig for kroppen at det begynner å smerte slik?" Hvordan skal en forholde seg til det.. En vil jo ikke ha smerte, en vil jo ha det komfortabelt. Hvem ØNSKER smerte? Jeg er fullstendig fastkjørt i domfelling av hvordan jeg vil ha det eller ikke, fastlåst i craving og aversjon. Min indre stemme i hodet kjatrer ustanselig om hvordan det burde vært... Jeg blir sliten av meg selv. Tankene drifter avgårde lenge nok til at jeg er usikker på hva som egentlig har skjedd med pusten den siste tiden. Tid..et så abstrakt begrep når en ikke har begrep om tiden. Det eneste en har begrep om er hvor sakte den går når en kjenner smertene begynne å rive i kroppen. Det jeg trodde var smerter...før jeg virkelig skulle få kjenne på smerter. 

Naturens lov; oppstandelse og forsvinning. Fødsel og død. Godt og vondt kommer og går, det er uunngåelig. Gleder, og smerter. Sanseinntrykk, sensasjoner i kroppen. Kroppens språk fra innsiden ut til deg. Det er spennende å begynne å lytte og forstå hva kroppen prøver å si. Sensasjoner - Sankharas som det heter på Pali - er som lagrede følelser. Store og markante, eller små og subtile. Kroppen er et unikt sanseverk hvor huden har antenner og sanser omgivelsene på et så subtilt nivå at vårt intellekt ikke klarer å oppfatte det. Med mindre en trener sinnet til å bli så sensitivt at en kan kjenne hvert sanseinntrykk... For min del må jeg begynne i de markant merkbare sensasjonene. Både de fysiske smertene og de psykiske smertene. Alt jeg ikke ville ha, alle følelsene jeg hadde lagret i kroppen. Alt som gjorde at jeg stivnet som menneske, som om jeg innkapslet meg selv i betong i mitt siste uttrykk. Jeg har nå begynt prosessen med å slå hull på betongen, knuse det til støv og rive ned denne veggen av sur gjørme rundt meg selv slik at jeg endelig kunne bli fri igjen, jeg er igang. Det ville jo vært fornuftig å gå gradvis til verk, starte med de små tingene først, gå meg varm. Vente med de store. Vente med alt som virkelig gjorde vondt. Aversjonen var enorm. Det sa seg jo selv, da måtte jeg selvsagt gå til verks på det som gjorde mest vondt. Jeg er utenfor kontroll av meg selv, denne reisen starter innenfra og kontrollsenteret sitter i hjertet og ikke i hodet. Det er mitt ekte autentiske jeg som sitter ved kontrollene. Ego har mistet driftskonsesjonen etter årevis med ukonstruktiv forvaltning som var under enhver kritikk. Hjertet vet å trykke på de store knappene. De som vanligvis er beskyttet under lokk, forseglet med koppertråd og farget med knall rød varselfarge. De store knappene som vi automatisk er redd for å trykke på siden vi instinktivt vet at en da setter igang noe som ikke kan stoppes. Instinktivt sitter det langt inne for å ta avgjørelsen å trykke på slike knapper. Kanskje trykker man ikke på dem før de står om livet.

Hjertet hamret på knappen med en knyttet neve. Som for å understreke at dette ikke er lek, dette er seriøst. Dødsseriøst. Det er uaktuelt å trygle om noe annet, når knappen er trykket på er det ingen vei tilbake. 

Skuddet kom i ryggen. SElvsagt i ryggen. I musklene rundt ryggen, langs med ryggen hele veien fra rævva til ørene. Der hvor alle nervetråder er samlet i den feiteste ledningsgaten, der hvor ingenting kommer forbi uten å bli registrert. Der hele livet passerer iløpet av tiden som umerkelig går. Der hvor kroppen og sinnet er lenket sammen. Der hvor livet bølger og strømmer fra topp til tå. Der hvor alt gjør så vondt at en kjenner at en lever, og skulle ønske man kunne dø bare for en liten stund for å få litt pause. Bare en liten stund. Vi var ikke kommet lengre enn til dag to og til den 17 timen av stillesittende meditasjon. Det vil si, jeg satt ikke helt stille. Kroppen ville ikke sitte stille. Klarte ikke. Jeg åmet meg rundt på meditasjonsputen som en larve som har fått krøll på midten, samtidig som jeg prøvde å konsentrere meg i det som skulle vært meditasjon og fokus på pusten. Annapanasati. Jeg sitter med følelsen av at kroppen og sinnet spytter meg rett i ansiktet og brøler av latter med dårlig skjult provokasjon og opposisjon som kommer i bølger. Visst har Goenka rett; alt i naturen oppstår for dernest å forsvinne igjen. Natur er syklus. Menneskets natur er å reagere på disse syklusene med godt eller vondt. Nå er målet å ikke reagere men heller observere og gi en selv muligheten til å agere. Gi en selv muligheten til å beholde bakkekontakt og fatning, slik at en kan være konstruktiv og produsere noe fremfor å være impulsiv og potensielt destruerende. Jeg blir testet og kjørt på den mest ekstreme måten. Som en makk vrir og vendre jeg på meg, sitter på den ene skinken, dernest den andre, dernest så langt bak til jeg ikke kan føle halebeinet mitt lenger, etterfulgt av stramme knyttnever og kjevelås på minst ett tonns trykk. Jeg fokuserer på pusten som raser inn og ut neseborene mine. Kjenner på smertene som brenner i ryggen. Inntar en objektiv stiling til det hele - finner en teknikk som fungerer for sinnet mitt; “det er kun sensasjoner, ikke definer det. Det er kun noe som oppstår, og nå skal vi se hvor lenge det varer før det forsvinner igjen.” Smertene oppstår som bølger i fjæresteinene. På overflaten skvulper det overkommelig, mens fra dypet er det større bevegelser som slår inn mot land og når det treffer marebakkene reiser det seg med kraft opp og velter fremover med frådende hvitt skumm som pisker mot fjæresteinene. Når inn til hver krik og krok før det flatt og stille trekker seg tilbake ned i dypet og mørket igjen. En bølge kommer sjelden alene. Woosh.. Opp fra dypet, slår til i ryggen, skvulper rundt rygghvirvlene og trekker i nervetrådene, som igjen sender illsinte signaler til hodet og ber om nåde. “Flytt på deg, rør deg, spis piller, gjør hva faen som helst bare ikke denne smerten!” “Du er ikke lagd for dette vet du. Du er jo en svak person. Du kan gi deg vet du! TEnk på det! Gi deg selv fri. Fri deg fra smerten. Bare gi opp, det er ingen som dømmer deg.” Det er kanskje ingen som dømmer meg andre enn dypet i meg selv. Endelig lyder stemmen til en død mann over høyttalerne med sin chanting (syngingen) som indikerer at det er omtrent fem minutter igjen. Fem minutter igjen av en times tortur. Og jeg er kun på dag to. Halvannen time pause med strekk og hvile før halvannen time med video-undervisning. Heldigvis kan jeg røre på meg så mye jeg vil. Men Dhamma-hall har regler, og jeg blir bedt om å reise meg opp fra min fremoverlente avlastende posisjon for ryggen. Da bryter jeg sammen. Jeg har klart å holde det inne hele dagen, men nå er trykket for stort. Det veller opp fra langt nedi dypet, tårene spruter, jeg må bite tennene sammen for ikke å hulke høylytt. Vi skal jo opprettholde noble silence og jeg ønsker ikke forstyrre de andre. Jeg har "klokelig" satt meg fremst i lokalet.. Det var ironi. Jeg hadde satt meg bakerst om jeg kunne. Assisttenten oppfattet tilstanden min og jeg fikk rigget meg til inntil veggen som en slags støtte for å avlaste smertebølgene. Så fort proppen får løst opp og tårene strømme fritt en stakket stund klarer jeg endelig puste litt fritt igjen. Det er facinerende hvor forløsende det er å gråte, bare slippe det ut og la det strømme. La alt vondt følge strømmen og forsvinne ut i omverdenen, absorberes opp av noe annet enn der det kom fra. Det gir rom til mer av det samme - eller noe helt annet. 

Vi skal ikke ta medisiner fordi det påvirker sinnet og evnen til å konsentrere seg og bruke sansene 100%. Jeg måtte likevel ta en paracet og en Ibux for å dempe betennelsen som sannsynligvis herjet i muskulaturen og forsøke å gi meg selv en sjanse til å sove om natten. Jeg tror det virket. Søvnen fikk fotfeste mellom smerteriene. Eller kanskje det ikke var søvn, kanskje det var rein utmattelse av smerte. Jeg tenkte at det kan ikke kun stamme fra ryggen, dette må være noe mer. Dette må være en større livslang samling av inntrykk, sanser og følelser. Og alt kom samtidig, som et salig stormende kaos. Det er som å spille av alle sangene i spotifybiblioteket sitt samtidig, en grusom blanding av alt fra jazz og klassisk, til hip hop og rock. Det var skingrende umelodiøst. En musikk som holdt meg oppe om natten, og holdt meg våken i meditasjonene når jeg egentlig ble så trøtt at en hakkespett ville vært misunnelig på pekkingen med hodet mitt. Meditasjon sa du? Dette måtte være meditasjonverdenens ekstremsport isåfall. Og jeg er jo tilhenger av ekstremsport. Jeg gir meg faen ikke. Fordi den som gir seg har tapt. 

Det blir med den ene kvelden og smertestillende, resten av tiden skal jeg bruke kraften mellom ørene mine, hente utholdenhet og disiplin i dybden av sjelen min og oppmuntring i sinnet mitt. “Observer, erkjenn sensasjoner og ikke definer med merkelapper - vær nøytral, se hvor lenge det varer. Dette er interessant.“ Det fungerer overraskende effektivt. Mellom riene av disse sensasjonene jeg opplevde fant jeg øyeblikk med fred og en slags merkelig balanse. Det var ikke godt, et var ikke vondt, det bare var stille. På samme måte som smerter kommer og går, kom og gikk også denne stillheten. Alt oppstår for å forsvinne. 

Jeg kjenner øyeblikket. Jeg kjenner hvert eneste øyeblikk fordi kroppen minner sinnet på om at det eksisterer øyeblikk. En øredøvende hyllest til livet på godt og vondt. Det blir en øvelse i disiplin og observasjon. Jeg kjemper mot tanker, med motivasjonen, med følelsene og emosjonene som bobler opp - både latter og sorger følger med smertene, som assosierer det med opplevelser som dernest dukker opp som bilder i hodet. Det er også mye annet som forløses uten at jeg kan assosiere det med minner fra livet. Men kroppen husker, det er ikke så viktig hva egoet mitt husker. Jeg føler ikke jeg kan stole på egoet mitt lenger, det som forteller meg så mye rart om hvem jeg er..hvem jeg tror jeg er. Det er som å se mitt eget speilbilde snakke til meg, og det er befriende å skille mellom en falsk refleksjon og det ekte. “Hm, dette ER virkelig interessant!” Det er trivielle følelser. Det er seriøse følelser. Det er gammelt. Det er nytt. Det er mitt eget, og det er en hel del av andre sitt som jeg har adoptert til å bli mitt eget. Det er en salig blanding av alt. Og jeg forholder meg til det, ser det oppstå og forsvinne igjen. Jeg blir mer og mer observatør OG samtidig den som blir observert - et merkelig skille mellom image og det som er. Identitet. Jeg klarer å finne stillheten og sinnsroen mellom slagene. Det er i disse pausene jeg henter styrke og utholdenheten til å fortsette litt til, bare litt til, se hvor lenge det varer. Fordi, det er helt sikkert at det vil gå over. Det er bare snakk om tid. Det er naturlov. 

Alt som skjer i sinnet går for min del over mye raskere enn alt som skjer i kroppen. Kroppen trenger litt mer av dette udefinerbare som vi kaller tid. Vår materielle eksistens er vår begrensning, og derfor trengs tid for å gi rom til materialistisk treighet. Men det skjer også noe i dypet. Lang inn i sjelen viker mørket for lys. Langt inne i sjelen åpnes gjenstengte og glemte rom og arkiv slik at den innestengte, mugne, giftige luften blir luftet ut og bobler opp til overflaten for å finne veien ut og oppløses. Forsvinne. Noe av dette kan jeg oppfatte, men veldig mye skjer under min bevissthet. Underveis kunne jeg ikke vite det, men jeg måtte bare stole på at det var tilfelle når læreren vår underviste i det. Nå vet jeg det fordi jeg kjenner det i etterkant. 

Ti dager med observasjon. Ti dager med renselse på et så dypt plan at jeg vet ikke hvor det befinner seg, men det er ingen tvil om effekten jeg føler. Effekten av denne sjelevandringen og renselsen av sinnet og med det også kroppen er av guddommelig form. En frihet og lykke jeg ikke har opplevd tidligere. Det er som å gå med beina på jorden med hodet i skyene, og samtidig svømme i overgangen mellom luft og vann. For å komme dit måtte jeg brenne i smerter i ti dager, stillesittende i ti timer per dag, uten å kunne si et ord høyt - kun være med meg selv og mitt indre liv. Mitt livs viktigste møte.

Og det som er litt merkelig var at ryggen ble god, som å slå på en bryter siste kveld før avreise. Den urolige sjøen stilnet og det var bare skvulpende bølger igjen. Det kan jeg leve med, samtidig som det vitner om at jobben er ikke fullført - dette er en del av noe som oppstår og når tiden er inne forsvinne. Endringer er på gang, og jeg innser at endringene har vart i flere år allerede. Uten å være klar over det åpnet jeg hvelvdøren til de glemte og bortgjemte arkivene for flere år siden, og uten å være klar over det har det foregått en arkivgjennomgang.. Det skjønner jeg nå. 

Hjemturen ble et eventyr i seg selv, totalt 5t (skulle vært 3) med gjenglemt telefon og tilbake for å hente, en bil som bryter sammen og når hjelpen skal hentes bryter hjelperens moped sammen.. stakkars sjåføren er frustrert og flau, og vi ler.. fordi vi har praktisert Dhamma og tar det hele med knusende ro. Det som skjer vil skje, det som avgjør er hvordan vi forholder oss til det. 

Med sinnsro sparer en energi, skjebnen får spille sin melodi - og vi venter i 40 grader mens en parade med elefant og glitterkledde menn passerer oss. Jeg fikk ikke tatt bilde av det heller, ble så opptatt av å være tilstede i øyeblikket.