Vipassana meditasjon i Punjab

Jeg hadde håpet å få plass på Vipassana senteret i Dharamsala og troppet opp en time før registreringen for ventelisten åpnet. Tidapunktet viste seg å være høyst veiledende og jeg fikk umiddelbart skrive meg opp som første på ventelisten. Noen timer seinere skulle resultatet vise seg at for en gangs skyld dukket samtlige opp til kurset. Hva er oddsene? Jeg for min del hadde allerede pakket og var klar for å tre inn i stillheten i ti dager. Isteden ble det noen ekstra dager sammen med noen nye venner og lange gode diskusjoner om livets finurligheter og mysterier og ikke minst samme type sære personlige humor som jeg kun har et fåtall bekjente som matcher meg på. Disse sjeldne menneskene er som å finne små øyer i et evig stort hav. Tenk at jeg har vært så heldig å krysse vei med ett slikt menneske her i Dharamsala! (Og selvsagt flere andre virkelig flotte menneskesjeler.) Hurrabalalaika! Ingenting er for meg mer givende enn dype gode samtaler og diskusjoner i unik kombinasjon med humor. Det er utrolig befriende å få trimmet de virkelig godt gjemte små dypt filosofiske grå en gang iblant sammen med trim for magemusklene. Derfor var ikke nederlaget med å komme inn på senteret tungt. Kanskje var det meningen? Jeg har iallfall fått en god venn i Spania for fremtiden! 

Jeg har jo selvsagt en backup plan. Jeg har to mål med reisen til India; yoga og meditasjon og har lagt til rette for å nå målene ved å melde meg på det nærmeste senteret som plan B. Taj Mahal og denslags annet turistgreisus får jeg ta igjen på en annen reise i fremtiden. Jeg har allerede konkludert med at jeg må komme tilbake for å oppleve India, folket, smakene, kulturen og landet vokser veldig på meg og så langt har jeg mest følelse av ‘Tibet’ siden Dharamsala er veldig preget av dette. Jeg setter opp India på fremtidig reiseliste. 

05:00 stod jeg opp for å påbegynne reisen til Horsiarpur og neste nermeste Vipassana senter. Jeg hadde allerede booket plass der i februar i tilfelle skjebnen ikke ville ha meg i Dharamsala. Med reise-livet møysommelig pakket i 25kg på ryggen tok jeg fatt på veien mot bussholdeplassen i de forsøplede stille gatene etter nattens festivitas. Jeg hadde ikke fått sovet mer enn noen få timer, men likevel følte jeg meg opplagt og våken. På bussholdeplassen står det busser i massevis og et dusin menn som ventet på avgang og ta fatt på dagens arbeid. Himmelen lysnet gradvis og den lyseblå fargen antydet at det skulle bli en bra dag. 

Etter å spørre meg frem til riktig buss ettersom hvert nye menneske jeg spurte pekte i ulik retning endte jeg til slutt opp utenfor en buss hvor det stod en Sikh ikledd sin klassiske turban, beige tunika drakt og glinsende indiske sko, litt som Alladin har i tegneserien. Han kan være i 30-årene, ansiktet er lagt i alvorlige folder og jeg vet ikke om jeg sporer grettenhet eller nysgjerrighet i det mørke blikket. Jeg satser på at det kun er et indisk mårratryne som møter meg og jeg føler med fyren og velger å imøtekomme det intense stirrende blikket hans med et forhåpentligvis avvepnende spørrende smil. «Horsiarpur? Direct?» sier jeg og peker på bussen. Han sier ingenting leer ikke engang på et øye eller en munnvik, men vagger hodet side til side med steinansiktet fortsatt intakt. Jeg blir veldig usikker på hva han egentlig tenker fordi blikket er veldig intenst og velger å ikke ta bilde av han selv om jeg hadde lyst å forevige oppsynet på kamera. Isteden nikker jeg, smiler og kaver meg ombord med den overvektige sekken min og vesken full av reserve glutenfri mat i tilfelle allefall. 

Jeg velger setet rett bak inngangsdøren både for potensiell lufting underveis, men også nødutgang. To eldre damer er medpassasjerer, og kl 06:30 starter sjåføren vår den dieselslukende skranglekjerra av en buss og vi kreker oss med en brummende motor av holdeplassen. Vi legger Dharamsala og Tibet-følelsen bak oss på den seks timers ferden som venter oss på veien ned fra fjellene til slettene i Punjab. 

Temperaturen øker merkbart ettersom dagen gryr og vi kommer ned på slettene. Jeg ble advart om at det er varmt i Punjab nå og varmere skal det bli. Jeg forbereder meg mentalt på det værste; Polarbjørn i sahara. Bussen brummer seg videre, krenget i svingene og hviner i bremser for å unngå kuer, hiller og bremse i bakkene. Bak de mørke solbrilleglassene får jeg med meg at sjåførens tilbakevendende blikk der han lur-kjiker i speilet på meg vel troende om at jeg ser ut vinduet. Lyse jenter med blå øyne er veldig eksotisk på disse kanter og jeg er etterhvertblitt mer vant til de stirrende blikkene. Hjemme er jeg ganske vanlig, kanskje på grensa til kjedelig, mens her i østen er det en boost for selvfølelsen å bli ansett som vakker. Så jeg får nyte det mens det varer. Hehe Hadde de besøkt Norge ville de fått sjokk stakkars menn. 

Naturen endrer seg fra grønne frodige fjell til litt mer sparsommelig grønne rullende åser, bekkedrag og mer sand. Støvet virvler opp fra veien der vi passerer små te-sjapper, curry-stands og kuer langs veiene. Det er også mye folk i bevegelse og det går ikke så fort langs de svingete humpetitt-veiene. Veiene her får nordnorske veier til å virke som Autobahn i forhold. Alt er relativt tenker jeg. :) Note to self; ta på sportsbh hvis en ikke ønsker å fremskynde gravitasjonens effeky på kroppen. Etterhvert som dagen og varmen får tak fylles også bussen til randen av mennesker og alle personlige intimsfærer er utvisket. Det er en så autentisk indisk opplevelse som en kan få det. Omtrent halvveis stopper vi på en større busstasjon i en by hvor sjåføren kravler over setet og bak til meg, skravler noen setninger på Hindi og gestikulerer til meg. Innimellom alle lydene oppfatter jeg det eneste ordet jeg kan på hindi; chai. Jeg antar vi stopper for en chai-te pause og besvarer jabbingen til sjåføren med et smil og vagger hodet mitt slik inderne gjør. Han glimter og haster ut av bussen mens jeg velger å ikke utfordre skjebnen ved å drikke mer vann enn jeg allerede har belmet i meg. På forrige stopp fikk jeg gestikulert at jeg måtte på do og fikk gjort nødne ærend. De lokale bussene er særdeles enkle utstyrt uten toalettfasiliteter eller air conditioning. Men så kostet billetten ca 127kr for en seks timers busstur. India er et drømmeland å reise og bo i hvis en er på budsjett og er villig til å fire på lukseriøse krav til tider. Men det er vel hensikten å oppleve autentisitet når en reiser? When in Infdia :) 

Etter en halvtime kreker, humer og skumper vi videre til målet for bussturen, Horsiarpur. Vel fremme strømmer folkemengden av bussen og jeg velger å vente med pikkpakket mitt til alle er kommet av og banen er fri. Bussjåføren hjelper villig til med å ta imot sekken og opp på ryggen min. Det overraskede blikket hans idet han tok imot den tunge sekken utløste nesten en latter fra meg, men klokelig klarer jeg å la være. Det er fort gjort å trå over grensen til at de tar det personlig, og det er ikke lett å gestikulere en forklaring. Min nordnorske humor og selvironi får ligge urørt på reisen. Vel av bussen og med pakning på takker jeg for hjelpen med kroppsspråket tilpasset indisk skikk; samle hendene med håndflaten mot hverandre foran brystet, og høyre hånd over hjertet. For første gang på seks timer knekker steinansiktet hans opp i et strålende stort smil og tilsvarende kroppsspråk til svar. Hvem trenger vel talens gave når en har smilets kraft? 

En pruting på rickshaw og en kjøretur på 20min seinere går jeg endelig inn portene på Dhamma Dhaja Vipassana senter og ti dagers stille retreat. Det er på tide å danse med demoner. 💃🏻

Dessverre har jeg ikke tatt bilder fra bussturen utrolig nok! Jeg glemte det helt av. Det er jo et godt tegn at jeg glemmer å klemme inn et kamera mellom meg og verden, så ser jeg verden som den er og ikke gjennom en linse. Hehe Minnene sitter godt likevel. Jeg elsket faktisk bussturen på sin sære måte. Ei av damene på kurset fikk høre at jeg hadde tatt lokalbuss og ikke luksus på reisen (vi var flere som kom denne veien, men de andre kom med en seinere buss) og mente at hvis en tålte denne påkjenningen tålte en hele India. Indisk streetcred; check! 😄👌🏻