Hvile og velferd under fjellene

Pokhara. 

Et fristed for mange, også meg. Etter to måneder på farten samtidig som jeg har utsatt kroppen for et enormt stress med mye yoga og meditasjon kjenner jeg det er en lettelse å lande litt og bo på ett sted over lengre tid. Etter å ha bodd på hostel og gjennomtrekk av mennesker og historier flytter jeg inn på Harvest Moon Guesthouse i Pokhara. Et sjarmerende lite gjestehus med utrolig vennlig stab, og viktigst av alt; store, luftige, gode rom med masse varmtvann i dusjen, god gulvplass til yoga (og alt av stajs og graps jeg drar med meg overalt...enda jeg har sendt hjem ting i posten) og stillhet. Her får jeg være alene så mye jeg vil. Og det trenger jeg. Etter hektiske dager med mye menneskekontakt trenger også jeg å lade litt på egenhånd. 

Egentlig hadde jeg tenkt å knekke ivei opp i fjellene, og med mitt målbevisste og sterke ego var de like før jeg nettopp "knekte igang" på en lengre tur. Jeg tror kanskje jeg begynner å bli gammel...iallfall gamlere...og litt mer vis. Når jeg kjenner etter og spør meg selv om 'hvorfor' jeg absolutt skal gå en fjelltur, 'hvem gjør jeg det for' og 'hva nytte bringer det' per dette tidspunkt, så innser jeg at jeg må være ærlig med meg selv og si at jeg er sliten. Sliten emosjonelt og fysisk. Det blir til at jeg bruker tiden i Pokhara. Sover mye, spiser sunn og god mat (det er faktisk nesten ikke mulig å finne grønnsaker som ikke er økologisk!!! HALLELUJASTEMNING!!) rusler lange spaserturer daglig langs innsjøen, leser bøker, funderer og løser verdensproblemer, observerer meg selv og andre, utforsker café-utvalget/restaurantene og ikke minst spa. Herreeeejeeeemiiiiniii... 

Java spa.. En bortgjemt liten perle nedimellom bygninger langs trange gater finner jeg himmelriket i Pokhara. Iallfall himmelen slik jeg trenger at den er i disse dager. Ei britisk dame har bod herr i tyve år og driftet dette spaet i seks år, og jeg er nettopp blitt en stamgjest i løpet av mitt opphold. Det er jo latterlig hvor "rik" vi vestlige - og spesielt nordmenn - blir når vi reiser østover. Jeg kan like det en stakket stund. En full kroppsmassasje på 90 minutter koster 3000 nepalesiske rupess... Tilsvarende omtrent 300kr. Jeg lader kropp og sjel, får løst opp knuter både i muskler og hodet, og må innrømme at kvaliteten ranker inn på topp-tre spa-opplevelser i mitt liv. Kanskje helt på topp, men jeg levner litt rom til potensielle andre spaopplevelser som jeg rett og slett har glemt i skyggen av denne. Magisk bra. God mat serverer de også. Disse tre rundene med deep tissue massasje gjør underverker for en krank kropp, og massøsen blir lattermild og forundret når ledd og skranglete koblinger knekker og knaser under behandlingen. Det gjør ikke vondt! Derimot løser det opp spenninger. Jeg forlater Pokhara som et mer løst og ledig menneske både i hodet og i ledd! 

Ellers bruker jeg tiden på å sykle sti - noe de har massevis av her, og med sinnsykt høy arti-faktor! Selv om jeg puster og peser som en strandet hval under den varme solen, og trynet mitt er rød som en tomat er turene vel verdt slitet. Whooohoooop kor arti!! Æ håpe æ aldri blir voksen.. 

Sykkel er forøvrig også en fantastisk måte å utforske området på, bli mer kjent med gatene i byen og en får dekt større områder og sett mer av det ekte livet rundtomkring. Overalt hvor jeg stopper og prater med folk møter jeg smil og vennlighet. Jeg blir totalt forelsket i landet, menneskene og atmosfæren. For et hærlig sted! 

Tiden her er uvurderlig verdifull. Jeg får reflektert mye, tenkt mye på fremtiden og gå enda dypere ned i hvordan jeg ønsker å leve og være som menneske. Det er befriende. Det kostet meg en fjelltur i de fantastiske fjellene her, men fjellene blir ikke borte med det første. Til gjengjeld investerte jeg i egentid og min egen (og med det også andres) livskvalitet nå og for fremtiden - hva enn den måtte bringe. Det er deilig å gå fremover med begge beina på bakken, med intensjoner forankret i hjertet. Det er ingen tvil om at det er viktig å leve sakte iblant, bruke de pengene som er nødt å brukes (her har de uansett en direkte verdi for andre mennesker uten griske mellomledd) og ta den tiden som trengs for å gjenopprette balanse. Alt er bare midlertidig, alt kommer og det vil også gå videre. Jeg prøver å motta med åpne armer både godt og vondt, vel vitende om at alt er midlertidig..både godt og vondt. Samtidig håper jeg at det som trives hos meg også vil komme tilbake ved et seinere tidspunkt. =) 

Det ender med at jeg forlenger oppholdet mitt med ei uke, og med det må korrigere hele resten av reisen min. Men en plan er kun en plan til sitt møte med virkeligheten. Verdien kan måles i min egen livskvalitet. Så langt har oppholdet i India og Nepal lært meg så utrolig mye, inspirert meg enda mer. Dette har så langt vært en helsereise som ikke på noen måte kunne vært oppnådd hjemme i Norge, erfart på mer komprimert tid, erkjent uten å være moden for det eller hatt verdi uten å være villig til å gjøre det. Av og til er tid den eneste måten, og reise den eneste metoden for å få perspektiv. Man kan lese og bli fortalt mye, men opplevelse og erfaring er den beste veien til visdom og dannelse mener jeg. Lite har gjort meg mer ydmyk og forståelsesfull enn å få førstehånds erfaring med verden slik den virkelig er. Og jeg har kun sett en bitteliten brøkdel. 

Jeg håper at flere får muligheten til å reise ut forbi "syden" og erfare kontraster, mennesker, kulturer, forskjeller, likheter, varme og vennskap, misunnelse og tragedie, medmenneskelighet og kynisme, gjestfrihet og gjestfiendtlighet.... Den sanne dannelsesreise. 

Man kan si at det er lite miljøvennlig å reise.... Men hva er vel mer miljøvennlig enn aksept, forståelse, erkjennelse og anerkjennelse, åpenhet og det å gi rom for ulikheter og med det gi andre mennesker (og dyr) muligheten til å være seg selv slik de er, fremfor å dømme dem ut fra hvordan de burde vært etter sin egen preferanse. Hva er vel mer miljøvennlig enn genuinitet, sannhet og det ekte? 

Det er rom for alle...og det som er veldig spennende er at når alle får rom til å være seg selv og får vist sitt sanne jeg, den som ligger bak ego og overlevelse, er vi ganske like alle sammen. Innerst inne er vi god. Men tidvis ser vi det ikke fordi det blir overskygget av ignorans med utspring fra stress og travelhet, forutinntatthet og dom uten rettssak. Hva ligger bakenfor fasaden? Hvem er du bak fasaden din? 

Dette er en veldig spennende oppdagelsesreise å embarkere på .. :-)

Neste stopp for min del er Perth, Australia.