Nepal i mitt hjerte

Incredible India, takk for meg og på gjensyn. Jeg vet vi skal møtes igjen, fordi det er så uendelig mye mer å oppleve og se! Jeg gleder meg allerede. 

En ti timers humpete busstur var starten på reisen mot fjellene i nord. En busstur som satte ryggen på prøve igjen siden den fortsatt knirker, men vikinger gir seg ikke..eller? 

Velkommen til Nepal! Landet som i 2015 ble rammet av et jordskjelv som tok livet av veldig mange mennesker, og som fortsatt er preget av både jordskjelvet og utvikling generelt. Varmen slår imot meg når jeg går ut av flyet, og i mitt stille sinn innså jeg at det ikke var så mye kjøligere her under de himalayiske fjellene..og jeg som prøvde å rømme fra varmen i India... 

Kathmandu. En by som har så mye av det aller meste, som har voksesmerter og arrvev etter 2015 og generelt at verden blir mindre og flere mennesker oppdager landet. Landets ryggrad i nord ligger majestetisk og skuer over landet med de vakre menneskene - både på innsiden og utsiden. Jeg er riktignok sliten, sulten og varm. Det er ikke god kombinasjon med et dusin innhankeree og drosjesjåfører som skal "plukke" en som kunde idet man trår utenfor dørene på flyplassen. Selvinnsikten er ikke så aller værst; etter noen timer i ankomsthallen i kø for søknadsregistrering, betaling og godkjenning av visum vet jeg at jeg er både hangry, dehydrert og veldig klar for å gjenopprette balansen før jeg må forholde meg til mennesker. Etter noen høflige forsøk på å avvise "plukkere" må jeg krydre budskapet med en kvart brukerdose nordnorsk temperament. Det funker. En halv pakke kjeks og ei flaske vann seinere deler jeg taxi med to stk fra Ukraina, jenta viser seg å være guide for "Mount Everest Basecamp trek" og andre turer i området. Jeg får mange gode tips og triks for do's and don'ts i Nepal. Sharing is caring! Fornøyd flater jeg ut på hotellsengen etter en laaaang reise, og kan endelig lade opp til et par dager i de travle gatene i Kathmandu. Trodde jeg.. 

Byen er livlig, spennende, under utvikling, trivelig, forurenset og oversvømmes av falske produkter i velkjente merker som North Face, Primus, Arcteryx og så videre. Jeg er komme til Nepal for å lande og praktisere yoga og meditasjon for et par uker, men først kan jeg jo unne meg noen runder i gatene og se på juggel. Litt shopping blir det selvsagt, men her kjøper man ikke falske merkevarer, men heller lokalt design, håndtverk og tradisjonsprodukter som skåler og lignende.

 Det er facinerede mengder av piratkopier i butikkene, og jeg blir kjent med en fyr som kjenner noen i North Face. Han kan fortelle at de har sett på saken, og for noen år tilbake vurderte NF å slå ned på kopieringen, helt til de fant ut at dette livnærer mer enn 60 000 personer (og med det familier) i et allerede fattig land. Moralsk dilemma. De valgte å la det ligge, vel vitende om at kvaliteten vil snakke for seg, og at det finnes regler for utførsel av de falske produktene. What happens in Nepal.. Det er ingen tvil om at produktene er viktig næring for Kathmandu - hit kommer det veldig mange som skal opp til fjellene på tur, samt vanlige turister, og de legger igjen en del penger på å kjøpe med seg billige ting for en kort periode. Materialisme og forbruk vs overlevelse og levestandard/vilkår. Alt er balanse - en viktig balanse. 

Det går halvannen dag med å utforske gatene og bydelene, før jeg gjør et magisk stunt med ryggen som gjør at jeg nesten ikke klarer gå. HE****** heller.. Neste stopp; legekontoret og fysioterapi..i 6 føkkings dager. 6 dager lengre enn jeg hadde tenkt å tilbringe i byen. Heldigvis for reiseforsikring! Jeg rekker jo i det minste å bli riiimelig kjent med gatene, spisestedene, menyene, hvor glutenfritt på menyen ikke er glutenfritt og ikke minst den giftige luften som ligger som et lokk over byen fyllt av forurensning og støv. Den sjette og siste dagen i byen svir det i hals og lunger og jeg kan ikke vente med å komme meg til Pokhara. En busstur på 8t på "krøtterveier" som igjen lærer meg leksen om å ikke ha det travelt, og samtidig innse og erkjenne kontrastene mellom der jeg kommer fra og her jeg er nå. Vi har det bra folkens. Vi har det ganske bra i Norge. Og jeg skal fortelle litt hvorfor jeg blir mer og mer klar over dette. 

Pokhara ligger i en dal under de majestetiske fjellene en kan få et glimt av på en klar dag. Fjellsikten er sjelden på denne tiden av året ettersom monsunen nærmer seg og luften blir mer og mer fuktig. Det er en veldig trivelig by, og en veldig populær by. Nepals nest største, men likevel ikke altfor stor. Ryktet sier at utviklingen har vært ENORM de siste ti årene, og nå er annethvert bygg et hotell/gjestehus, og høyblokkene har begynt å bli veldig dominerende. Utvikling på godt og vondt. Det fører med seg nye landemerker, men også nytt arbeid og velstand til folk. Kontrastene er påtagelige; ved et 9 etasjes høyt hotell/resort med luksuriøs utforming er nærmeste nabo et skur med blikktak hvor det bor to familier som deler en vanntank utendørs til morgenstell og oppvask. De dyrker mais og andre vekster på en liten jordflekk ved siden av huset. Jeg mistenker at slike familier etterhvert må gi plass til enda et nytt bygg. Forhåpentligvis gir et nytt bygg plass til flere arbeidsplasser slik at familiene kan flytte fra skur til hus. Kontraster. 

La meg presentere noen mennesker jeg har blitt kjent med. Det beste med å reise er historiene jeg møter, i form av smil og imøtekommende varme fra mennesker som lever med utgangspunkt i hjertet. 

Jeg sjekker inn på Forest Lake hotel & hostel ved Lakeside Pokhara. Så langt de beste sengene og den beste søvnen på hele reisen. Et fantastisk sted, og jeg deler rom med tre andre damer. I løpet av de 6 dagene jeg bor der byttes naboene ut daglig og jeg får snakket med mange livsstiler, mentaliteter og historier. Alle er vi like på et vis; vi er søkende, lei av stresset og hamsterhjulet hjemme i vest, vi er reisende i sinn og hjerte. 

Den eneste personen som jeg ser daglig gjennom hele oppholdet er Sarita. 

Møt Sarita. 15 år gammel jente som jobber som stederske på hotellet. Hun kan fortelle at da begge foreldrene døde måtte hun slutte på skolen for å ta hånd om broren sin på 10 år slik at han kan få gå på skole. Hun lærer seg engelsk ved å snakke med gjestene på hostellet, og får tidvis opplæring fra ektemennene til sine eldre søstre hvor ei er gift med en engelskmann. Hun skulle gjerne gått på skole, men det kan hun ikke gjøre nå iallfall. Hun lager Dhal Baat (en risrett) hver dag til frokost og middag, er vegetarianer og anbefaler ikke å spise fisken som er fisket i innsjøen fordi de ikke spiser sunn mat. Jeg har allerede spist fisken.. Første og siste. Saritas største drøm er å gifte seg. Hvorfor det? Det forteller hun meg ikke, men jeg blir fortalt grunnen av en annen indisk dame jeg deler rom med ei natt. Bulbul er en indisk dame på 57 år som har jobbet årevis i mediebransjen i Bombay og har nå pensjonert seg for å skrive bøker. Hun skriver på sin tredje bok som skal ha et tema om mennesker som søker tilbake til kontakten med naturen og tar steget fra kjas og mas tilbake til opprinnelsen vår. Hun forteller meg at det er viktig for unge jenter i Nepal å gifte seg fordi alternativene ikke er noe å ettertrakte. Hun kan fortelle at det daglig i Bombay kom busslaster med Nepalesiske unge jenter helt ned i 10-12 års alderen som er blitt solgt til prostitusjon av foreldre eller familie, eller av egen vilje og overlevelse. Desperasjonens mange ofre. Jeg får grøssninger nedover ryggen. Human trafficking er et enormt problem som dessverre mange Nepalesiske jenter lider under. Nå skjønner jeg hvorfor hun drømmer om å gifte seg. Jeg skjønner også hvorfor Sarita insisterte på at hun kunne vaske klærne mine, noe hun gjør for hånd i elven, istedenfor at jeg leverte det til hotellet. Dessverre misforsto jeg hva hun mente og leverte til hotellet slik at de vasket det i maskin. (Noe som trengtes etter flere håndvasker). Jeg forstår så mye mer. 

Møt Sunti. Hun er produsent og designer av håndlagede vesker, og har en fabrikk med ni ansatte syersker - alle kvinner. Hun eksporterer utrolig vakre vesker til USA, Polen, Australia, Italia med flere. Produktene er utrolig vakre! De er lokale, håndlagede og materialet er dyrket lokalt (hemp, nesle ++), vevd og preparert lokalt. Dette er en del av et program for utvikling og stimulering av mikrobusiness lokalt, for å stimulere og stable lokal vekst og velferd på beina. Hun er et vakkert menneske og viser meg rundt på fabrikken hun har bygd opp. Jeg blir invitert på middag og får det beste måltidet jeg har hatt i Nepal med hjemmelaget nepalesisk mat. (Magen min er nå innjustert til lokale forhold..heldigvis.) De er så rause med å by på det lille de har! Riktignok har Sunti litt mer enn del fleste siden hun lykkes med en bedrift. Ved bordet sitter en guttunge på 7-8 år kanskje. Han ser storøyd på meg, gransker meg grundig mens han tygger i seg ris og dal (linser). Sunti kan fortelle at dette er sønnen til en veldig fattig venninne av henne. Hun har tatt han til seg som fostergutt for å gi han skolegang og en oppvekst og med det en forbedret sjanse til en god fremtid. Jeg forstår så mye mer. 

Broren til Sunti møter jeg gjennom en felles venn, han er også produsent av produkter som vesker, bager, ryggsekker etc. Han jobbet tidligere i fabrikken til søsteren, men har fått hjelp av henne til å skille ut og starte sin egen bedrift. Han har nå fire ansatte menn som syr, og skal ansette sin femte syerske. Han viser meg rundt på den lille fabrikken sin og viser stolt frem sin nyeste symaskin han har investert i til nykommeren. Han er en stolt mann, og det jeg antar er en suksesshistorie. Sammen med søsteren er de to av de største produsentene i Pokhara - og samtidig har godt arbeid til flere familier. Vekst, utvikling, trygghet, sikkerhet, mat på bordet hver dag. Slike ting som det er lett å ta for gitt i vesten, hvor vi blir navlebeskuende rundt bagateller som at man ikke vet hva man skal ha på seg fordi man er så lei klærne i klesskapet sitt. Grøss. 

Jeg blir imponert. Jeg blir inspirert. Jeg er full av respekt. Jeg er ufattelig ydmyk. Jeg er vanvittig takknemlig. Jeg bøyer meg i nesegrus beundring. 

Og dette var bare tre av mange historier. Dette var tre historier av mange som har krysset min vei og min historie som er så ufattelig annerledes de lokale historiene og mer lik de vestlige historiene. 

Hjertet mitt åpner seg enda litt mer. Sinnet mitt forstår mye mer. 

Jeg blir så mye mer menneske.