En reise i kontraster

Beklager at det har vært relativt stille fra min kant i det siste, men tro meg når jeg sier at jeg har det bra. =) 

Reisen gikk videre fra Nepal til Australia, kun 30 timer på fly og flyplasser. Jeg kom endelig frem til slutt, og landet i Perth i vest Australia relativt tidlig på dagen. Det var faktisk en surrealistisk følelse å tre ut fra flyplassen til gater som ikke var preget av søppel, rein og klar luft og moderne bygninger og åpne gater. Kontrastene var som dag og natt, og det sier meg noe om hvor store forskjellene i verden er. Jeg må likevel innrømme at det var deilig å kunne trekke inn frisk luft - i en by - og kjenner at jeg liker at det er reint og pent rundt meg. Det er viktig å ha noe vakkert å se på - og det kan jeg tydeligvis også finne i byen. Hvem hadde trodd det om meg? Alt er relativt. Nå elsker jeg bare synet av renslighet og pålitelige bussruter, glutenfrie alternativer og et reint hotellrom. Jeg gikk inn for buklanding på hotellsengen, og hadde kun tenkt meg en halvtimes turnover for å prøve å snu jetlag til normaltid. Buklandingen varte i betydelig flere timer.. Kanskje ikke så rart etter en såpass lang reise. 

Perth. Vestkysten av Australia - et sted det visstnok ikke kommer veldig mange reisende, sammenligned med "the golden coast" i øst. Dette er iallfall inntrykket jeg får ved å snakke med de lokale - hver og én er like overrasket over at en langveisfarende turist har kommet til Perth og ikke til østkysten. Jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke flere reiser hit..men så har jeg jo ikke vært på østkysten heller. Perth er i mine øyne en flott by! Og jeg liker ikke byer engang.. Men jeg digger stedet allerede fra første time. Det beste med byen er plasseringen ved havet, kort avstand til friluftsområder som parker, sykkelveier- og løpestier, et rikt utvalg av fast og flytende føde for alle preferanser. Enda bedre; jeg finner det som blir mitt favorittnabolag i Freemantle, en halvtimes togtur utenfor bysentrum. 

Perth; mixed city 

Fremantle 

Jeg låner sofaen til en kar som heter Amos, og låner den i tre netter før jeg har tenkt meg videre. Siden jeg reiser på budsjett og økonomien begynner å merke at jeg er på farten, så er det lurt å finne andre løsninger som er litt bedre for økonomien og samtidig utrolig mer sosialt! Allerede fra første stund har vi utrolig mye å prate om siden vi har mange ting til felles, og det skal vise seg at jeg skal få lære mye interessant de neste dagene. Mosman Park hvor Amos bor er et hyggelig område med nærhet til ei utrolig fin, og lang strand. Hver morgen etter meditasjon og yoga tar jeg meg en lett løpetur langs stranden sammen med alle som er ute og lufter hundene sine. Det er ei hundestrand, og det er en sann glede å se hunder som får være hunder; løpe fritt og leke seg i bølgene, med ball eller med hverandre. Perfekt start på dagene! Dagene mine blir brukt til å slappe av, hente meg inn etter et par måneder med inntrykk, meditasjon og yoga, god mat og restitusjon av et fordøyelsessystem som har vært lidende under mangelfull kunnskap om cøliaki. Jeg har prøvd å være forsiktig, men har ikke alltid klart å unngå de skjulte fellene som soyasaus (som inneholder hvete..tro det eller ei), krysskontaminering og innbilning om at "litt gluten må jo gå bra, det er jo bare ei lita t-skje". Nei, litt går ikke bra. Ikke så mye som mikrobittelitt heller. Men det går helt fint, jeg vet jeg har tatt sjansen på å reise med cøliaki, og jeg bærer selv risikoen. Men nå er det endelig tid for å bygge opp kroppen igjen, og det er sykt digg å ha eget kjøkken (som i tillegg er glutenfritt pga andre diett-tilretteleggelser Amos selv har) som jeg kan lage egen mat i. Og slik har jeg tenkt å reise rundt i vest-Australia; airbnb, couchsurfing og siste oppdagelse jeg har gjort; helpex.net. Jeg har tenkt å jobbe i bytte mot kost og losji, og det er utrolig mange som lever glutenfritt! 

Strandliv, jeg kan faktisk like det også! 

Dagene i Mosman Park hos Amos er lading for meg. Vi klikker godt allerede fra første stund og snakker om alt mulig mellom himmel og jord. Det er ingenting mer spennende for meg enn gode samtaler hvor alle parter legger seg for dagen med et nytt perspektiv, ny kunnskap eller nye spørsmål en kan grunne litt over. Og generelt bli et bedre og mer åpensinnet menneske. Slik utvikler vi hverandre som personer hver dag, og jeg lærer mye. Amos studerer kinesiologi, noe jeg aldri har hørt om før jeg kom hit. Det er mye bedre å google det enn at jeg skal forklare det her, men kort fortalt er det en alternativ eller komplementær behandlingsform hvor en gjennom muskeltesting får tilgang til underbevisstheten/nervesystemet og kan "kommunisere" med denne gjennom å teste musklenes motstandsesvne. Jeg opplever det som evnen til å lese stress på et dypere nivå enn min våkne bevissthet. 

Jeg prøver å være åpen for alt jeg ikke kan, og jeg kan ikke en skarve ting om kinesiologi. Derfor var det en selvfølge at jeg sa ja til spørsmålet om jeg kunne være testperson for Amos slik at han kunne øve seg til en oppkommende eksamen. Som sagt så gjort, og det eneste jeg trengte å gjøre var å ligge på en benk og holde venstre arm i været slik at han kunne teste muskelmotstand. Det som var mest spennende for meg er hva han kunne lese. Jeg er en person som tidvis tenker altfor mye, og reflekterer over meg selv i det mange vil si er på et unødvendig detaljnivå. Kort sagt kjenner jeg det meste av mine innerste tanker og følelser. 

Etter en times tid på benken gjorde også Amos det. Ikke alt naturligvis, men han traff innertier på et par punkter som jeg ALDRI forteller noen, og som han selv sa han ble overrasket over siden han ikke oppfattet meg slik i det hele tatt. Det kom ut på usikkerhet, selvfølelse og selvtekt. Jeg er en ekstremt selvkritisk person, og ofte er jeg ikke nådig med min egenkritikk. Dette er ikke ukjent for veldig mange som kjenner meg, men for Amos som ikke kjenner meg i det hele tatt var det spesielt at han kunne finne dette, og samtidig finne roten/årsaken til dette. Han gikk til kildens utspring. Utrolig spennende. Jeg må nok korrigere mitt verdensbilde atter en gang når det kommer til kropp og sjel, fordi jeg vet så altfor lite om hvordan vi som mennesker fungerer og hvordan vår natur fungerer. Den som tror han vet, vet ingenting. Og jeg vet at jeg ikke vet noe, og det er hva denne reisen handler om. Historier, kunnskap, ny kunnskap, korrigere eller scrappe gammel kunnskap, mennesker, muligheter og at det er så utrolig mye mer å lære. 

Høres det alternativt ut? Kanskje det. Jeg velger å kalle det åpent sinn. Fordi; hvordan kan man dømme noe nord og ned før man har direkte erfaring med det? 

Jake, en amerikans pensjonert luftforsvarsoffiser jeg kjenner sa det så fint; Det som er spennende når ny kunnskap utvikles er at utrolig mange mennesker blindt kjøper ny kunnskap uten å faktisk(!) erfare det selv. Hvis en kjent person, kjendis eller noen som har et eller annet titulert som gir inntrykk av at de har peiling sier noe, så er det en hel hærskare som blindt kjøper og forfølger denne nye kunnskapen, egentlig uten å finne ut om denne nye kunnskapen stemmer for dem selv. 

Og det er jo slik vi leser blogger, besserwisserier i glaserte magasiner og propaganderte farmasøytiske selskaper i moderne tider. Misforstå meg rett, vi SKAL ha tillit til ny kunnskap som kommer fra forskere og tilsvarende fagfolk som jobber for en bedre hverdag, og ikke nødvendigvis for en bedre hjemmeside eller bilde på instagram. Følg cashflow'en, og en vil finne grunnmotivasjonen. Videre; all kunnskap er kun midlertidig, den vil også endre seg når en erfarer ny kunnskap som ekskluderer den gamle...slik verdenshistorier omskrives. Da tenker jeg det er viktig å være fleksibel nok til å tilpasse seg nytt og forkaste ubrukelig gammelt skrap av kunnskaper, fremfor å fastholde på noe som er utdatert. Lett å si, ikke så lett å gjøre. «Survival of the fittest» er kanskje utdatert, nå handler det om «survival is for those who can adapt to canges and new circumstances», og dette skjer jo hele tiden! Livet endrer seg, relasjoner seg, nabolag endrer seg og så videre. Livet er en lang endring. 

Jeg har iallfall fått en aha-opplevelse når en vilt fremmed person kunne "lese" nervesystemet mitt og si meg noen av mine kilder til meg som personlighet som ingen kjenner til. Det beste med denne aha-opplevelsen er at jeg nå har lært noe om meg selv, og kan forholde meg til ny kunnskap og slik forbedre meg som menneske og bidra til en bedre verden. Igjen viser det seg at jeg må starte med meg selv. 

Og; ikke kjøp noe av det jeg sier som oppdatert kunnskap, det kan jo hende den er gammel allerede i morgen. Den som følger med får se. :) 

Papegøyer er gøyale!